Annika Ekdahl

Annika Ekdahl, Parkteatern, detalj. Foto: Annika Ekdahl

Annika Ekdahl

Barokke stemninger

Sommeren 2006 er spesielt varm. Jeg leser om døde mennesker i heten, og legene oppfordrer oss til å drikke mye væske. Det er krig i Midtøsten og krig i Somalia. Det er kriser overalt, klimakrise, befolkningskrise, flyktningkrise, sultkrise, og i Norge; kraftkrise.

8. September 2006


Annika Ekdahl
født 1955, Stockholm. Siden 1980 bosatt i Blekinge län, nå Kyrkhult.
Högskolan för Design och Konsthantverk, Master of Fine Art, Göteborg (1989-94)
Fra 2002 underviser hun ved Blekinge Tekniska Högskola, Sektionen för tekno-kultur, humaniora och samhällsbyggnad
Ordförande i Föreningen Sveriges Konsthantverkare och Industriformgivare, KIF, 2000-02
Second Prize, KARPÌT – International Tapestry Exhibition at The Museum of Fine Arts, Budapest 2001
A honoray mention - Triennale of Tapestry, Lódz, Poland 1998

Varmen passer meg bra, jeg føler meg overopphetet hele tiden, og det er deilig å ha noe å skylde på. Jeg er på vei til Sverige via Danmark. Jeg skal besøke Annika Ekdahl i Syd-Sverige. Ekdahl har levert oppsiktsvekkende og forbløffende gobeliner til utstillinger og biennaler de siste åra. Det er en reise verdt.

Gøy på landet
To dager i august 2006 besøker jeg den svenske kunstneren Annika Ekdahl i hennes hus og hennes trädgård i Kyrkhult i Syd-Sverige. Selve togturen starter med et voldsomt regnskyll. En forløsning i
det lumre, og et forvarsel om hva som skal skje. Hun henter meg i Kristianstad og vi kjører til Kyrkhult. Allerede i bilen fornemmer jeg tidsforskyvelsen, ute av verden, dette rolige, trygge avventende lynnet som oppstår på landet; går det ikke idag, så går det imorgen; skjer det ikke i år, så kanskje til neste år. Hver gang treffer det meg som en planke, og setter igang tankeprosesser om at burde vi ikke alle leve slik, hva er meningen med stresset, hvorfor bor jeg ikke på landet, en påkjenning av en tankerekke som alltid ender med en frustrerende analyse av typen: siden alt er feil i verden, kan alt bli riktig på landet? Landskapet klarner, og selvfølgelig har Annika Ekdahl en gammel prestegård på 300 m2 med en fortryllende hage til. Der bor også hennes katter, hennes kunst og hennes mann, doktoren, som har spesialisert seg på helhetlige oversiktsstrukturer. Kanskje ikke så rart, når hans kone er mer opptatt av hvor fragmentarisk noe kan dekonstrueres før det sammenføres.

Det var lange kvelder med hunder som løp i alle retninger
I begynnelsen var det lange kvelder, jeg var i huset mitt. Jeg hadde bilder som jeg hengte opp på veggene, det var lange kvelder med hunder som løp i alle retninger.
Merete Morken Andersen, Fra1

Erkjennelsen
Hun startet å veve når barna var små. Da har hun bak seg studier ved Lunds universitet. Vevingen blir et tilfluktssted og en altoppslukende interesse. - Det var så jäkla moro, sier hun selv. Senere da hun utdanner seg ved Högskolan för Design och Konsthantverk, tar en Master of Fine Art in Textiles, ser hun at det var ingen tilfeldig start.
- Det var en naturlig bekreftelse på en drift og en lidenskap jeg har eid hele livet, sier Annika Ekdahl, jeg hadde en uopphørlig intens dragning mot gobelinen.

Back to the Seventies
To møter blir avgjørende for hennes valg, og hennes overbevisning; Maria Adlercreutz’ I hennes ögon bevaras folkets ljus, fra 1972, og Sandra Ikses arbeider fra 70-tallet. Dette at verket kunne utgjøre en forskjell, at det ikke underslo seg for å være betydningsfullt. At det fortalte historier, og at det meddelte noe viktig.
- At teknikken og materialet, selve det å sammenføye fibre, kunne transformeres til et bilde, fortelle en historie, det var underbart, sier Ekdahl.

Out of the black and into the blue.. ...and red and yellow and green and…
Ekdahl har arbeidet med tekstil siden 1977, men fra 2000 tar arbeidet hennes en ny vending, og hun mottar internasjonal oppmerksomhet for sine store, komplekse, barokke, presise og vakre billedtepper, eller gobeliner som hun selv omtaler dem.
- Jeg tok en beslutning i 2000 som har fått stor betydning for meg og mitt arbeid. Jeg ville bruke resten av mitt liv på det jeg anså som meningsbærende, og frigjøre tid til det, forteller Ekdahl. Hun sa fra seg verv og annet faglig arbeid. Beslutningen innebar en fokusering på det kunstneriske arbeidet, og en konsentrering om skaperakten og billedinnholdet. - Jeg ville nærme meg publikum. Jeg ville drive med storytelling, beretninger. Jeg er ikke redd for å være i det fortellende, jeg hegner om betrakteren, ja, jeg tenker på mottageren når jeg skaper mine gobeliner. Jeg vil at det skal være historier for alle der, at mennesker skal kjenne seg igjen.
Ekdahl fortsetter: - Jeg tok et modig valg. Jeg tenkte, at jeg er best på dette med store detaljerte innholdsrike verk, derfor må jeg tørre å skape store, detaljerte, innholdsrike verk, og vakre, pretensiøse, historiefortellende gobeliner. Jeg gjør det upassende stort og uhørt pretensiøst.
- Ved å gjøre dette ble jeg også forløst fra kategoriseringen, jeg kunne slippe all støyen rundt de ulike fagdiskurser.

Lykken er…
Tekstiler er fortellinger om lykke i ulike former, Så mange ganger er dette ønsket lagt inn i plagg, gardiner og sengetøy, at vi leser meningen uten å tenke på det som noe underlig. Det er helt selvfølgelig: polkadotter for det lystige, kjøkkenruter for det sunne, monogrammer for eiendom, blomster for det kvinnelige, pledd for det koselige, krittstriper for rikdom og makt… Ved hjelp av tekstiler kan virkeligheten næme seg drømmen – Og er det nå så sikkert at det ikke finnes ekte lykke i en sofapute?
Inger Johanne Rasmussen, Gjenfortellinger2

<p>Annika Ekdahl, Darlings, detalj. Foto: Annika Ekdahl / Annika Ekdahl, Darlings, 100x300cm. Foto: Lena Bengtson.</p>

Annika Ekdahl, Darlings, detalj. Foto: Annika Ekdahl / Annika Ekdahl, Darlings, 100x300cm. Foto: Lena Bengtson.

- Tekstil gir en helt spesiell inngang til mennesker ved å ha vært i verden omtrent like lenge som oss. Teknikken selv har et innebygd potensial til dialog gjennom historien og kildene. Annika Ekdahl mener tekstilen også har noe besvergende ved seg.
- Den repetitive og maniske vevhand- lingen skaper en fysisk tilnærming hos publikum, og minner dem om en kontekst som er gjenkjennelig fra historien.
Hun sier hun vil gjøre feelgoodprosjekter. - Det handler om bevisstheten om at vi skal dø, og at livet er så kort. Det gjelder å opprettholde livsgnisten. Jeg vil bevare leken, det frydefulle. Dette handler ikke om misjonering, eller en politisk posisjon.
- Om jeg skaper en hage som er så vakker, hvor jordsmonnet er perfekt, et helt fortryllende sted, så ville jeg invitere menneskene dit, og det ville være et sted som ga dem glede. Det er alt. Glede, mening.

Ahhhhhhhh, Good vibrations3
Annika Ekdahls valg innebar også en klar stillingtagen til hva hun ville bruke billedflaten i gobelinene til.
- Innholdet henger sammen med min beslutning i 2000. Jeg vever ting, hendelser og mennesker som er viktige for meg. Alle som arbeider med skapende arbeid av noe slag, bearbeider saker og opplevelser gjennom gestaltningsprosesser. Tidligere arbeidet jeg også med fagteori, fagpolitikk og det akademiske tilfanget, nå er fokuset mitt på det skapende. Jeg er opptatt av å dokumentere den gode sammenhengen jeg er i, å spre de gode vibrasjonene. Arbeidet mitt får høy verdighet, på grunn av tiden som ligger innbakt, det tar et år av mitt liv. Dette smitter over på det jeg gestalter, medmennesker, kunstnere, familie, gjenstander, hendelser. Dette er betydningsfullt for meg, men innholdet som sådan er overfladisk, i det ytre. Jeg har ikke noe budskap, mer et antibudskap. Men disse opptredener virker medskapende på publikum, og publikum forteller meg sine historier.
Hun fortsetter: - Det at det er dokumentarisk, det er meningsbærende for meg, det skal være riktige mennesker. Jeg sparer, samler og fryser tilstander og hendelser. Det blir en type symbolbilder med overtoner og undertoner, og en basis som er gjenkjennelig - f.eks samlingen rundt bordet, - dermed oppstår historier. Jeg fremstiller en billedfortelling for at vi skal kunne huske og lage våre egne historier.

Wow-faktoren
Annika Ekdahl arbeider med et fag hvis historie og teknikk fyller hyllemetre verden over. Tapestry, som er den engelske fellesbetegnelse for billedteppe, billedvev og veggteppe fyller århundrer med kildetilfang for de som vil lete. Ekdahl lar seg begeistre av de særskilte europeiske historiske verkene fra renessansen og barokken. Likevel er dette ikke en markant del av den almene kunsthistorien. Det er det grunn til å stille spørsmålstegn ved.
Hun sier: - Disse gamle museale verkene gir meg en helt uimotståelig glede, denne felles kollektive kunstskatten lar meg kjenne en nytelse og tilfredstillelse som nesten er ubeskrivelig. Jeg er ikke opptatt av det konservative, bevaringsaspektene, det å bevare en tradisjon, hvordan det er gjort, det tekniske, men å finne tilbake til viktigheten. Det er denne attraksjonen jeg søker å oppnå gjennom mitt arbeid, - å gjøre det viktig igjen. Første gangen jeg oppdaget den historiske arven, kjente jeg bare en sånn der wow-faktor, et sug. Det hadde en tiltrekningskraft som var helt magnetisk. Jeg synes det var svaret på alt, og det ga meg en lyst og begjær som var altoppslukende og uopphørlig.

Du gamla, du fria
- Datamaskinen er et av mine viktigste arbeidsredskap. I bestrebelsen med å bygge opp et bilde, arbeider jeg med skisser i mange teknikker. Nå skisserer jeg på datamaskinen, lager store collager med mange prøver fra ulike kilder som jeg setter sammen slik jeg vil. Det kan være all slags referanser, fra kunsthistorien til private minner. I min nyeste vev siterer jeg Hieronymus Bosch. Jeg bruker høyoppløselige bilder hvor jeg kan arbeide veldig detaljert, gå ned på pixelnivå og utnytte det veldig presist til fargeblandingen. Dette foregår parallelt med vevingen.
- Jeg foretrekker å bruke begrepet klassisk om min teknikk. Sammenlignet med hvordan vi bruker begrepene klassisk dans og klassisk musikk, er det et bedre språklig verktøy enn når man innen kunsten opererer med benevnelsen tradisjonell. Det handler om å være bevisst sine forbilder, innen musikkfaget snakker man f.eks. om nyskapende klassisk musikk. Ekdahl forteller om musikere som spiser sine forbilder og bruker dem som utgangspunkt eller en plattform. Hun presiserer at å ta med seg en forståelse og bevissthet om tema og genre er en befrielse, ingen tvangstrøye.
Hun fortsetter: - Ofte blir historisk materiale oppfattet som et åk, et krav, men jeg opplever det så frigjørende at denne arven finnes, at jeg kan omsette den, hente styrke der! Vissheten om kilden gjør meg trygg. Jeg behøver ikke være alene i et lite rom, jeg får være i den store salen med mine forbilder. Dette å hvile i historien gir meg tiltro til at teknikken kan bære alle disse små figurer som jeg vever, kildene gir meg innsikt i at det er mulig slik jeg gjør med materialet. Denne tryggheten gjør at jeg kan gå langt ut på isen, ikke være litt barokk!
Ekdahl putrer fornøyd, nei det var visst kattene.

The X-factor

“If one knows exactly what is going to be done, why do it?”
Pablo Picasso4

- Så er det the x-factor, sier Ekdahl begeistret.
- Tekstil er kropp pluss vilje pluss the x-factor. Det er den ukjente faktor i arbeidet. Det er aspektet som ikke lar seg kontrollere ett hundre prosent. Noen kaller det sjel, eller nerve. Det vil hele tiden være noe som ikke lar seg koreografere. Det som skjer underveis når man vever, og bare har kontroll over avgrensede deler. Så er det overraskelsen første gang jeg klipper veven ned, og ser hele gobelinen. Til slutt er det den ukjente faktoren, når publikum møter det. Da er det en forutsetning at betrakteren skal bygge egne historier.
- Så må jeg også overraske meg selv. Jeg undersøker noe nytt for hver ny vev. Jeg tar noen sjanser. Det skal være litt skremmende, det skjerper sansene, og her kommer the x-factor inn. Ved å utfordre meg selv, investerer jeg også i det autentiske kunstverket, i stedet for å repetere meg selv. Jeg starter med en ide, men underveis, så dras det kanskje mot et annet hold. Jeg sammenligner det med en arkeolog, jeg graver etter noe jeg tror jeg skal finne, men så finner jeg kanskje noe annet, men svært skattet.
- Når man har en dialog bygger man en samtale, ord på ord som stein på stein. Annika Ekdahl er god med lignelser, kanskje blir man det i en prestegård. Jeg kan ikke fri meg fra å se samtalen vår fortone seg som et fjell bygd av oss i kveld.
Ekdahl fortsetter: - Samtalen blir et reisverk som dannes av tidsfaktoren. Det er en prosess, man begynner i en ende, men vet ikke hva den andre skal si, man fortsetter å bygge. Det er like spennende hver gang, og overraskende. Hun fortsetter med lignelser:
- Som å lese en roman, hvert ord blir betydningsbærende, slutten er ukjent.
- Dette er det spennende og overraskende ved kunsten. Denne overraskelsen er the x-factor, det at man ikke vet.

Dager og år
Annika Ekdahl bruker minst ett år på ett verk. Det har ført til at noen har regnet ut hvor få verk hun kan lage med et slikt tempo.
Hun sier: - Tiden er synlig i mine verk. Mange spør meg hvordan jeg holder ut med det de kaller en lav produksjon, de forteller meg at det finnes snarveier også innen dette faget. Men det kommer aldri til å bli aktuelt, det er i handlingen, utførelsen jeg skaper mine bilder. Tenk på en forfatter, hun kan bruke ti år på en bok.
- Mine verk er skapt i realtid, uten tidsforkortning. Det har stor betydning. Idag har vi snarveier for alt. Det som må gjøres manuelt i realtid blir sett på som tungvint og tidssløsende. Å redusere tidsbruk er alltid et mål. Vi har elektroniske highwayer og høyhastighetstog. Mine arbeid er gjort uten en tidsforskyvelse. Å skrive en roman tar også lang tid, å lete etter ord, sette de møysommelig sammen.

Som regn skal falle
Mennesker som har et avklart forhold til hva de gjør og det de er, figurerer ikke i mediene, de plager oss ikke med intime betroelser. Annika Ekdahl møtte meg to dager av en sensommer med en åpenhet og raushet, vilje og generøsitet som er enestående. Jeg møtte en kunstner med et svært avklart forhold til kunstfeltet, og et menneske som tror på betydningen av glede som drivkraft.
Slik var det i Kyrkhult. Jeg startet med å snakke om kriser og krig, og endte med å snakke om kjærlighet og fred. Å møte Annika Ekdahl er forløsningen etter en kvelende sommer, livgivende og nyskapende. Regnet som faller til jorden.
Jeg tenker på arbeidene hennes. Parkteatern, Darlings og Barokkfesten. Bröllopet i Queens. Jeg nærer et intenst ønske om å være der, tre inn i fortellingen under treet i Parkteatern, sittende for alltid ved bordet blant vennene i Darlings, dansende i det magiske mørket en fortryllende kveld i Queens… inne i historien, sammen med de andre, blant alle trådene, under bordet, ja, kanskje bare i de mangefasetterte fruktene eller blomsteroppsatsen, i veven, i varmen, med de andre, ved bordet. Ja. Slik ja.
I 2008 skal Annika Ekdahl stille ut på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg. Dra dit.

1 Andersen, Merete Morken: Fra, Gyldendal Norsk Forlag 1988, s. 7
2 Rasmussen, Inger Johanne: Gjenfortellinger, egen utgivelse 2002, s. 3
3 Ahhhhhhhh, Good good good good vibrations (Oom bop bop)(I’m pickin’ up good vibrations)... Beach Boys – Good Vibrations, Capitol Records CL 15475, 1966, 7’’ singel, fra albumet Smiley Smile.
4 http://www.quotedb.com/quotes/3504/

<p>Annika Ekdahl, Barockfesten, 320x300cm. Foto: Lena Bengtson</p>

Annika Ekdahl, Barockfesten, 320x300cm. Foto: Lena Bengtson

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?