Anniken Amundsen og Hanne Friis:

“Balanced, unbalanced”. Anniken Amundsen og Hanne Friis. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Anniken Amundsen og Hanne Friis:

"Balanced, unbalanced" i Kunstbanken, Hedmark Kunstsenter.

Det spilles på motsetninger og sammenhenger i Amundsen og Friis´ utstilling i store og lille sal i Kunstbanken på Hamar. Kunstnerne arbeider begge med tradisjonelle og velkjente håndverksteknikker innen tekstil, men både materialvalg og uttrykk bidrar til en utvidelse av den konvensjonelle tekstile begrepssfære.

28. November 2011


Ved første øyekast er det en estetisk tiltalende utstilling, både i fargebruk og romanvendelse.
Den er overraskende og humoristisk, med utpreget organiske element som oppfordrer til en taktil utforskning. Anniken Amundsen arbeider er utført i veveteknikk, eller fletting, i et tredimensjonalt formspråk, med fiskesener og plexi som materiale. 
I verket Uklassifisert variasjon I, danner objekter formet som kaktuser en ensartet gruppe.
Disse plantene som tradisjonelt er forbundet med ugjestmilde himmelstrøk, karrig jordsmonn, ørken og ubarmhjertig stekende sol, har Amundsen rotfestet i svart, fet matjord. De optimale forhold har resultert i at avleggere ser ut til å spire optimistisk og frodig opp fra jorden. Et naturalistisk uttrykk i Kunstbankens hvite utstillingsrom, der sammenhengen med det flate jordbrukslandskapet kan anes gjennom de store vinduene. Hva gjør disse glatte fremmedelementene her - og hvorfor har de fått optimale vekstforhold?

Når de samme kaktusene i verket Veksthuset er fotografert inne i et kaldt, industrielt drivhus, denne gang plantet i store, tomme metall-kar, med et overrislingsanlegg, får de et enda sterkere, nesten illevarslende uttrykk. Disse plantene som i sitt naturlige habitat vanligvis oppfattes som uønsket, nærmest som ugress, blir i dette opplagt kunstige miljøet gitt optimale forhold for å klare seg. De gror, formerer seg og strekker seg mot taket i dette menneskeskapte laboratoriet. Tilsynelatende estetisk tiltalende, men med en glatt, kunstig overflate. 

<p>Anniken Amundsen “Uklassifisert variasjon I”. Foto: Øystein Thorvaldsen.</p>

Anniken Amundsen “Uklassifisert variasjon I”. Foto: Øystein Thorvaldsen.

I verket Uklassifisert variasjon II, som sees mot de høye vinduene i Kunstbankens store sal, spilles det opp mot naturen ute, samtidig som de er innestengt av bankvinduenes kraftige gitter. Verket består av en samling objekter med kroppslige referanser. Mens kaktusene var godt festet til jord, er disse objektene eller skapningene satt opp på sokler i plexi og framstår derfor som både opphøyet og nesten svevende.

Gjenstandene i seg selv er glatte, kalde, nesten transparente og selvlysende i sjatteringer av grønt. Kraftige, mørke fiskesener danner et tydelig vertikalt årenett, vevet sammen med tynnere og lysere fisketråd. Også disse objektene, skapninger av uviss opprinnelse, er tredimensjonale, satt opp på hver sin sokkel og på den måten opphøyet, gitt betydning og autoritet. De kaller på referanser til utenomjordiske vesener, anskueliggjort i filmer som Men in Black og ET. Hvert vesen har sin egen form, gestaltning og særtrekk, mens de samlet framstår som en ensartet gruppe, selv om det er tilsynelatende liten kontakt dem imellom. Deres oppmerksomhet er mer rettet mot tilskueren. Installasjonen er både tankevekkende, spennende og engasjerende og spiller både opp mot kaktusene og Friis sine verk.

Hanne Friis’ arbeider spenner fra tegning i blekk på papir til tekstile teknikker som bretting, håndsøm i Gore-Tex og klipping i reflekstekstil. De framstår tilsynelatende som rent dekorative, men ved nærmere ettersyn spilles det også her på en dobbelthet og kontraster.
Verket Masse. Gul har en lysende gul, nesten fluoriserende farge. Det er i tekstil, foldet, sydd sammen og formet som en veggskulptur, et relieff. Det gir inntrykk av å ese, vokse og renne ut av sin opprinnelige form og har på den måten en referanse til det mer truende, ukontrollerbare i Amundsens objekter. Også dette verket gir assosiasjoner til et virksomt organisk liv i en kontinuerlig prosess. Det barokke relieffet spiller på voldsom bevegelse, lys og skygge.

Enkelte partier er tett, nesten knudrete sydd sammen, for så å åpne opp, puste og hvile i andre, før det igjen tetner til og bryter seg vei både innover i det mørke indre og utover i lyset, mot tilskueren. Den tette, ugjennomsiktige og uoversiktlige overflaten i den brettede tekstilen synes å være i en langsom, men kraftfull og ukontrollerbar bevegelse. Man får assosiasjoner til voldsomme forskyvninger av jordoverflaten, en flytende, giftiggul masse som bobler og syder og skjuler et eruptivt indre som ikke lar seg tøyle eller stoppe.
Verket Refleksjoner (kamuflasje) er sentrert og fyller nesten den lille salen i Kunstbanken. Fra den store salen gir den en illusjon av å være et teppe, montert helt i ytterkant av den lille salen, med en levende, relieffbehandlet overflate. Men når man kommer nærmere, oppdager man at den er tredimensjonal og at det går an å bevege seg rundt. 

Verket har visuelle referanser til forsvarets kamuflasjenett, men er formet i grå/hvit reflekstekstil, klippet opp så det er både gjennomskinnelig og i enkelte, mer åpne partier gjennomsiktig. Det er hengt fra taket som en søyle, men uten feste eller kontakt med gulvet.
Det er ikke lyssatt, men spiller likevel sterkt på kontrastene lys/skygge. Ved å betrakte skulpturen fra det mørke rommet, siles lyset fra den store salen inn som solstråler gjennom løvverk i enkelte partier, for i andre partier å bli sugd opp av tettere, mer kompakte og ugjennomsiktige partier. Som tilskuer blir man delvis skjult, delvis eksponert. Kamuflasjenettets hensikt er å skjule, mens reflekstekstilen er konstruert for å bringe oppmerksomhet. Kunstverket oppfattes dermed både som åpent og lukket på samme tid og den gjentatte dobbeltheten forsterker en snikende følelse av uro.

Det taktile element er sterkt til stede i samtlige verk, så også virkningen åpen, lukket, transparent mot fortetning. Begge kunstnere utnytter den tekstile egenart, ved å spille på todimensjonale elementer satt opp mot tredimensjonale, det formbare og taktile, lys og skygge, for så igjen å utfordre den tekstile tradisjon både i materialvalg, teknikk og tankeinnhold.
Og det er nettopp meningen eller betydningen som forener Amundsen og Friis sine verk.
På hver sin måte og tilsynelatende både dekorativt og forførende, visualiserer de hvordan vår sårbare natur og det organiske liv har kommet i ubalanse. En estetisk tiltalende utstilling med et aktuelt og skremmende budskap.

<p>Anniken Amundsen. ” Uklassifisert variasjon I” Foto: Øystein THorvaldsen.</p>

Anniken Amundsen. ” Uklassifisert variasjon I” Foto: Øystein THorvaldsen.

<p>Hanne Friis “Masse. Gul”. 250 x 200cm. Foto: Øystein Thovaldsen.</p>

Hanne Friis “Masse. Gul”. 250 x 200cm. Foto: Øystein Thovaldsen.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: