ÅPNINGSUTSTILLING I KRISTIANSAND KUNSTHALL

André Tehranis, An incomplete Account of Past Sensations. Til venstre Anngjerd Rustand, Landskap med tekst.  Foto: Johan Otto Weisser

ÅPNINGSUTSTILLING I KRISTIANSAND KUNSTHALL

Vellykket overgang for Kristiansand Kunsthall

Game of Life 1. sept. – 14. okt.
Kurator Jan Freuchen.

Christiansands kunstforening har gjennomgått en svært vellykket forvanding fra en litt gammeldags institusjon, til en institusjon med oppgraderte og ombygde lokaler. Arkitekt Marianne Lund har tegnet ombyggingen som gir et oppdatert og fleksibelt romprogram. Det er nå tre store saler, to med det opprinnelige dagslyset og et hvor lyset er kunstig, og derfor kan styres fritt.

14. December 2012


Til åpningsutstilling hadde Kunsthallen hentet inn Jan Freuchen, en markert kunstner i sin generasjon. Dette er et valg som lover godt for fremtiden. En institusjon som åpner for at andre enn de som er ansatt, skaffer seg selv og oss spennende muligheter.

Freuchen, som er oppvokst i Kristiansand har valgt å lage en utstilling som inkluderer eldre, så vel som yngre kunstnere, mange med tilknytting til regionen. Det er et grep som vi gjenkjenner fra store internasjonale utstillinger, og som gir tilgang til forskjellige stemmer med ulik innfallsvinkel. Et grep som både utfordrer og inkluderer. Freuchen sier i intervju:”Jeg var interessert i å se nærmere på det økende abstraksjonsnivået som man finner både innenfor billedkunsten og i økonomien gjennom hele det 20.århundret. I kunsten kjenner vi for eksempel dette som nonfigurative malerier og konseptuelle strategier, mens virtuelle transaksjoner og kreativ kapital kan representere noe liknende i økonomien. Begge disse retningene forenes jo også på en måte i begrepet “opplevelsesøkonomi”, som har blitt flittig brukt av politikere i Kristiansand de siste årene. Dette forholdet mellom økonomi og kultur var et utgangspunkt for prosjektet.

Så kom jeg over disse bildene av Olaf Isaachsen som han malte i tida etter den store bybrannen i Kristiansand i 1892 og tenkte at dette kunne representere en slags begynnelse på historien jeg er opptatt av å fortelle. Disse bildene er malt i en impresjonistisk stil og markerer starten på modernismen i billedkunsten. Modernismen kjennetegnes av et stadig økende abstraksjonsnivå i malerkunsten og i høymodernismen ble figurative motiver valgt bort til fordel for rene abstrakte bilder. Svært ofte var disse maleriene ulike varianter av rutenett eller “grids”, som fungerte som et slags reisverk for motivet. Dermed er vi på en måte tilbake til Kristiansand og Kvadraturen igjen… I Isaachsens bilder ligger kvadraturen i ruiner, den er “abstrahert” av ideens herjinger, så og si. Jeg tenker at kvadraturen er “reisverket” i utstillinga – og tematikken favner om kunsthistorie, økonomi, byutvikling og den rådende mentaliteten i senkapitalismen.”i

Som en del av utstillingen er det laget en publikasjon med artikler og bilder, som både er et selvstendig arbeid og en introduksjon til utstillingen. Publikasjonen er stadig brukt i utstillingen, montert rett på veggen. På den måten understrekes betydningen som eget verk, ikke bare et tillegg eller en forklaring. Når man leser den er det som om man får et slags sidesyn. Artiklene, blant annet et essay av Ole Robert Sunde og en interessant artikkel av Freuchen fungerer bra, mens andre som Sigurd Tenningens bidrag, tipper over i en teoritung uklarhet.

Utstillingen tar altså utgangspunkt i fire malerier av Olaf Isaachsen med motiv fra Kristiansand like etter bybrannen i 1892. Vi ser byen som et nedbrent ruinlandskap, malt i den tidens nye språk. Ved siden av får vi et velkomment gjensyn med Kjell Mardon Gunvaldsens Beirut, et stort arbeid satt sammen av hvite treplater som det brutalt er sagd linjer inn i. Gunvaldsen er vel den som er nærmest et politisk standpunkt i sin referanse til byen Beirut. Verket likner på en byplan eller bygninger som er skadet, vegger hvor pussen er ødelagt og viser muren under. Spennet mellom presisjonen i rutenettet og den rene hvite overflaten og feltene som er sagd vekk slik at treet kommer fram, gir et tandert og sårbart utrykk. Rutenettet som oppstår er utstillingens annet tematiske utgangspunkt.

På ulike måter har kunstnerne brukt dette i sine verk. André Tehrani har i sitt lavmælte verk, An incomplete Account of Past Sensations, tatt utgangspunkt i Wikipedias liste over opprør i de 20. århundre. Navnene på stedene antyder et verdenskart hvor tettheten av navn danner kartet. Det er et tankevekkende arbeide som viser at konfliktene ikke bare er de vi hører mest om, men at de er adskillig nærmere enn vi tenker.

<p>Utgangspunktet for utstillingen  Game of life er malerier av Olaf Isaachsen. Kjell Mardon Gunvaldsens Beirut til høyre. Foto: Johan Otto Weisser</p>

Utgangspunktet for utstillingen Game of life er malerier av Olaf Isaachsen. Kjell Mardon Gunvaldsens Beirut til høyre. Foto: Johan Otto Weisser

I fellesprosjektet Not Yet Titled, har Ann Cathrin November Høibo vevd et arbeid basert på veveprøver laget av den 50 år eldre Else Marie Jakobsen, som har vært hennes lærer. Det er lett å kjenne igjen Jakobsens fargeholdning. Bleke gulfarger og ulike jordfarger settes opp mot svarte, dype blå og helt hvite felt. Det er også en hvit fjær plassert på innsiden. Noe i den løse vevingen minner om en radikalisert utgave av Jakobsen. Samtidig er helheten umisskjennelig Høybo. Dette arbeide viser hvordan impulser mottatt tidlig i karrieren følger en kunstner videre.

Arbeidet er dandert som en kappe på en gipsavstøpning av en mann, laget sammen med Tori Wrånes. Figuren holder kappen fast i hendene, som om den ikke henger av seg selv. Avstøpningen er uten hode og er montert på en hvitlasert finérkasse. Kassen minner om en sokkel, men den er hevet noen centimeter over gulvet, litt skjevt. Det gjør at figuren som er støpt og iført tennissokker, ser ut til å stå ustødig. Lest på denne måten blir figurens halvt utstrakte armer et forsøk på å holde balansen. ”Kappen” beskytter ikke figuren, den åpne vevingen og de løse trådene gjør skikkelsen sårbar og eksponert. Nøyaktig hva dette betyr, eller om det er intensjonen bak, får vi ikke svar på, men det åpner for assosiasjoner som går fra Thorvaldsens gipsjesus via all verdens skulpturer av nakne menn, det være seg keisere, David eller andre. Men her står de ikke trygt og opphøyd på en marmorsokkel, men ustødig på en finérkasse. Er det mannsrollen som får seg en runde, eller er det alle maktpersonene som vanligvis finnes på sokkel som står ustødig? Eller referer kassen til en improvisert talestol som i det engelske ”speaker´s corner” hvor hvem som helst kan si hva de vil?

Prosjektet er et godt eksempel på kunst som antyder mer enn påstår. For vi får ikke noe klart svar i dette prosjektet. Vi får ikke noe svar overhodet. Denne utydeligheten er åpenbart tilsiktet. Det er i det hele tatt påfallende hvordan de fleste kunstnere, har dette antydende, undrende og lite dogmatiske forholdet til det de holder på med.

Det er selvfølgelig fint at publikum utfordres og må investere selv, for å få noe ut av verket. Men det kommer til et punkt hvor det blir så åpent, så mange mulige tolkninger at det bare blir publikums egen referanse som står igjen. Da er veien kort mellom det åpne, uforpliktende og det intetsigende.

Det gjelder også Erik Pirolts Paradisteleskopet, et stort hengende objekt som rommer et sted man kan sove. Med hvit skai og en suveren forakt for praktiske problemer, blir også dette mer et åpent spørsmål, enn et innlegg i for eksempel klimadebatten.

Anngjerd Rustand har laget Landskap med tekst, et arbeid som består av en kobberskulptur, og tegninger delvis på papir, delvis rett på vegg. Et intenst og samtidig spinkelt arbeide, hvor den nesten uleselige teksten etterlater en uro.

Utstillingen er godt tenkt og flott montert, men midt i alle de åpne verkene savner jeg en stillingstagen, en påstand eller en utfordring som danner grunnlag for handling. Noe håndgripelig. Utstillingen minner om internett. Alt flimrer forbi og etterlater meg i grunnen urørt, men litt frustrert. Så er det kanskje akkurat der utfordringen ligger.


iJan Freuchen i intervju med Johan Otto Weisser i kunstmagasinet Faktor-X no. 2. 2012

<p>Ann Cathrin November Høibo, Else Marie Jakobsen og Tori Wrånes, Not Yet Titled.  Foto: Johan Otto Weisser</p>

Ann Cathrin November Høibo, Else Marie Jakobsen og Tori Wrånes, Not Yet Titled.  Foto: Johan Otto Weisser

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: