Årsutstillingen - Høstutstillingen 1 – 0

Kari Steihaug “Etter markedet” detalj. Strikket bilde etter maleri “Aksplukkerne” (1857)Jean-Francois Millet. Foto:Bomuldsfabriken Kunsthall

Årsutstillingen - Høstutstillingen 1 – 0

Kunsthåndverk 2011 og Statens 124. Kunstutstilling

På linje med skatteoppgjøret, omgangssyke, regn og mørketid kommer også Høstutstillingen hver høst. Eller Statens 124. Kunstutstilling som det heter, siden den mottar statsstøtte og blir sponset på linje med andre helsetilbud, trygdeytelser og landbruksprodukter.

16. November 2011


Høstutstillingen har, til og med dette året, en faglig representativ jury for de seks genredisiplinene. Juryen sitter to år, og årets utstilling er deres andre. Juryen har arbeidet tverrfaglig. Neste år blir det også seks kunstnere i juryen, men uten å representere spesifikke fagseksjoner, eller materialgrupper.

Årsutstillingen til Norske kunsthåndverkere, Kunsthåndverk 2011, er ikke fullt så gammel, men bygget over samme lest. Fra 1976 og fram til i dag, har medlemmer av Norske kunsthåndverkere sendt inn bilder og verk. Juryen består av fem medlemmer; tre kunsthåndverkere, én invitert gjest fra utlandet og Nasjonalmuseets representant. Her opererer man også med tema, eller ledetråd. Årets motto har vært Good craftsmanship samt stikkordene Meaning og Reflect reality.

Begge utstillingene har fri innsendelse, trekker mye folk og får stor oppmerksomhet. Høstutstillingen stiller ut i Kunstnernes hus, Årsutstillingen i Kunstindustrimuseets museale saler. Begge får pressedekning. Høstutstillingen noe mer enn Årsutstillingen, og det omsettes godt.

Årets happening er intet unntak.  Det regner og er mørkt. Slottsparken er gravd opp og man forserer sperringer og vannsamlinger. Jeg er på vei for å se performance på Høstutstillingen en våt søndag. Rita Marhaug er antatt med verket 60 kg II.  Ryktene forteller om penger som skal rulle. Jeg treffer Marhaug skyvende på en trillebår med kronestykker i de øvre salene. Jeg formoder at kronestykkene veier 60 kg. Jeg antar at Marhaug veier det samme, og at pengene symboliserer hennes vekt i klingende mynt. Og klingende blir det. Etter å ha skjøvet og strevd med trillebåren rundt i salen, stopper hun ved trappen og heller alle kronene ut og ned. Verket setter i gang tankeprosesser rundt eiendeler, verdi, anstrengelser, hvem vi er, eller mer hva vi er. Om penger er alt vi er, eller burde være, eller alt vi bærer på, og hvor tung kan ikke børen av rikdom være og hvilket ansvar gir det. Symbolsk nok virker børen tung å håndtere, og jeg får en følelse av at vi ikke velger dette selv. Det er oss pålagt å produsere verdi, å bære penger, å være penger. Jeg faller ut av tankerekken, observerer de svarte mennene som putter kronestykker i alle lommene, de hvite småbarna som til foreldrenes jubel, fyller cherroxstøvlene sine med penger. Jeg ser meg rundt etter vakter. De er ikke der. Kunstneren samler sammen sine kroner, så godt det lar seg gjøre - også det en akt representativ for en sårbar kunstnerøkonomi, hvor andre aktører tjener penger på kunstnerens verk. Det oppleves viktig å ha bevitnet dette, og handlingen fremstår betydningsfull og klargjørende i denne settingen. Som om alt egentlig ligger tydelig og åpent i de ramlende kronene i trappen. Så får det heller være at perfomance nesten er umulig å finne i katalogen, og ikke inngår i alfabetiseringen, men ligger bakerst som et appendiks.

Høstutstillingen er mangfoldig, den er tradisjonell og den er av blandet kvalitet. Jeg beveger meg rundt og prøver å hensette meg i en tillitsfull og åpen modus. Hva er der å se? I øverste etasjen domineres den ene salen av verket Etter markedet, en stor strikkeinstallasjon av Kari Steihaug. Verket har tidligere vært stilt ut på Bomuldsfabriken under tittelen Søndag ettermiddag. Verket starter, eller ender med en vegghengt, strikket versjon av maleriet Aksplukkerne (1857) av Jean-Francois Millet. Løse tråder henger fra strikkebildet mange meter ut i rommet, og munner ut i nøster og vaser av hel og halvopprekte klær og tekstiler. Verket er overveldende, sanselig, billedskapende og tankevekkende. Spørsmålet er vel heller hva det gjør her? Hvorfor er et slikt mektig verk dyttet inn blant intetsigende malerier og ymse løskunst?

I den andre salen finner vi en forstørret trekasse, tømt utover gulvet med et innhold av plank og det som ser ut som kasserte materialer. Titter man inn i den hvelvete kassen, ser man inn i et mørkt kullbilde, et slags gåtefullt landskap. En vulkan i utbrudd, eller en drømmesekvens, et spill med verdener som møtes. Verket er røft nok til å passe i settingen, en kraftfull og fysisk pause i alle bildene som omgir denne egne lille oasen i utstillingen. Verket heter Trær som faller av Stefan Christiansen.

Et av verkene som også klarer å skape sitt eget rom i denne kakofonien av broket kunst, er Forest Family av Idun Baltzersen. Forest Family er en tilsynelatende tegnet bok, men viser seg å være trykket i serigrafi. Boken veksler mellom romantisknostalgiske oppslag av natur, ulike dyr og fugler som trer frem, av og til mennesker og blodige kaotiske scener. Boken er stappfull av referanser, rebuser og ugler. Å fordype seg i denne boka er som en reise langt inn i jungelen, både den fysiske, og den i vårt eget minne.

Videre i annen etasje kan vi hvile i Bård Asks gullvegg av bladgull med ordet Relief (lindring) uthevet med bokstaver. Vi kan se på en vegg med tråder av Aurora Passero som vant hovedprisen (BKHs kunstpris), eller vi kan gå ned i første etasje og se video.
I det rommet det ikke vises video finner vi Høstutstillingas andre store markante verk. May Bente Aronsens Curtain, tidligere vist i Kunstnerforbundet. Verket er enestående, og en foreløpig topp i et sjeldent konsistent og utholdende kunstnerskap. Går du inn i installasjonen I wish I wish I wish in vain av Elin Melberg, finner du et rom fullt av glansbilder, perler og speil.

Helt på tampen finnes det et litterært fotografisk verk ved utgangen. Ved første syn, tror jeg det er en dokumentering av juryen, eller glade donatorer til Kunstnernes Hus. Men det er et fotografisk serieverk, Mormormonologene, av Karoline Hjorth. Tjue fotografier av tjue kvinner, hvert foto med tekst som omhandler glimt og refleksjoner av deres liv uttrykt med deres egne ord. Det er overraskende og strenge tekstbrokker. Tekstene omhandler både død og kropp og omsorgsoppgaver knyttet til kjønn. Men det handler også om Heimevernet og automatvåpen. Det er tekster knyttet til tabuer, som å ønske å drepe sine barn, eller om å bygge landet, når alt du har bygget er dine egne velferdsgoder og materielle omkrets. Og det er morsomt. Bildene viser pene mennesker i det jeg oppfatter som deres hjem. Sammen danner det et helt generasjonsportrett utført med varme, humor og dyp seriøsitet. Vi tror vi vet hvem de er, de gamle damene, men gjør vi det? Mormormonologene er et nydelig apropos til groteske malerier og kjedelige foto.

<p>Stefan Christiansen “Trær som faller”. 600x300x200cm Aurora Paseros verk i bakgrunn. Foto: Kristin Jakobsen</p>

Stefan Christiansen “Trær som faller”. 600x300x200cm Aurora Paseros verk i bakgrunn. Foto: Kristin Jakobsen

Årsutstillingen er annerledes. For det første, den er i et gammeldags og tungt, i betydningen ærverdig, museum. For det andre, den er mindre, mye mindre, 50 kunstverk av 31 kunstnere mot Høstutstillingas 116 arbeider av 93 kunstnere. For det tredje, den er bevoktet, ikke av hyggelige kunstarbeidere som på Kunstnernes Hus, men av uinteresserte vakter i uniform som energisk prøver å begrense og kontrollere sitt publikum; deres veskestørrelser, inngangspenger og oppførsel. Ikke får man ta inn en liten veske, og når man bærer skrivesaker, blyant, kamera, referanser, katalog og prisliste i hendene og må legge fra seg det ene for å ta notater, eller det andre for å ta bilder, så kommer vaktene styrtende. Ikke kan de svare på spørsmål, ikke skjønner de sitt eget prissystem, og i tillegg er de blottet for enhver kunstforståelse eller si interesse. Mer effektivt går det vel ikke an å skremme bort publikum. Kanskje er det en performance, men ikke spesielt vellykket.

Klarer man å forsere denne hindringen, er mye gjort. For utstillingen er både fin og interessant. Faktisk går den Høstutstillingen en høy gang når det kommer til utførelse, meningsinnhold og montering. Det hele er riktig så delikat. I tillegg er det nesten ikke folk der, takket være effektiv inngangskontroll.

Her er Kristine Fornes med sitt humoristiske og vakre Furu, furu, gran og gran. Et broderi av gran og furu. Det er Karine Siegmunds digitalvev kombinert med video, som bokstavelig talt lar oss bli bergtatt inn i det lett bevegelige fjellandskapet. Årets kunsthåndverkpris går til en vever, Kari Dyrdal for Valser. Det er Kari Anne Helleberg Bahris tankevekkende verk She looks like…, laget av en melsekk og Perfect home, en gigantisk kjole, også den produsert av kassert materiale, brukte plastsekker. Verkene er komplekse og berører mange forestillinger rundt kvinner, kjønn og kropp. Perfect home utvider konseptet til også å omfatte den hjemlige sfære og problematikken i at hjem er blitt en forlengelse av kjønn og en attributt til kvinnen. I tillegg tar hun opp tematikken rundt forbruksmønster og velstandstenkning.

Der finnes eminente smykkekunstnere med Sigurd Bronger i spissen og den nydelige lille Multitasks, from the milkmaid series av Toril Redalen. Og ikke minst finnes der The Google Research og It’s a small world, but not if you have to clean it av Tora Endestad Bjørkheim. The Google Rresearch er en nøyaktig brodert gjengivelse av resultatet generert av søkeordet “the perfect attitude for the perfect woman” på Google. Siden som fremkommer inneholder krenkende og kjønnsspesifikke handlinger av seksuell art, utført av den perfekte kvinne, slik man forestiller seg at en stereotypisk kåt mann ville ønsket. Det er sterkt å se dette beskrevet som en kvinnes valg. Verket kretser rundt spørsmål knyttet til oppfattelsen av kjønnet seksualitet, og kvinnerollens tradisjonelle innhold slik vi kjenner den gjennom historien og religionen, en rolle som handler om overgivelse, underkastelse og fraskrivelse av subjektive handlinger. Det hele er brodert på hvit lin. Brodérhandlingen i seg selv, er et symbol på stillstand, sysling, tidsfordriv, dannelse, øvelse i tålmodighet, og underkastet andres forventninger om hva den gode kvinne, eller perfekte kvinne viser frem.

It is a small world, but not if you have to clean it, er kunstnerens andre verk. Det består av en rød vaskebøtte med svart hank, gule gummihansker og en tradisjonell hvit klut med blå ruteinnslag. Det hele nitid heklet med bomullsgarn. På veggen henger Mind the Gap, et tilsynelatende blårutet kjøkkenhåndkle, men som viser seg å være skåret ut av blå byggeplast. Verkene er ved første øyekast selvforklarende og tydelige. Men de er også sårbare, underfundige og imponerende. Sårbare fordi The Google Research tydelig peker på avstanden mellom forventninger og holdninger, og som man finner ved første klikk. Sårbare fordi vaskebøtta med tilbehør er så vanlig, så prosaisk, men blir ubrukelig som verktøy, eller skjold, hvis den er ditt eneste våpen og inngangsbillett til et samfunn du skal være i.  Det er en liten verden, men bare hvis du har tid til å reise, og penger til å reise effektivt. Underfundig fordi du aner en ironi og lekenhet i valg av materiale og tekst som gjør at man både nyter utførelsen, og samtidig vakler mellom sympati og distanse for det disse enkle gjenstandene representerer. Underfundig fordi humoren så tydelig spiller inn. Vi kan ikke vaske med bøtten, det er ikke gummi i gummihanskene. Det er et bedrag, akkurat slik kjønnsstereotypier er et bedrag. En bøtte som ikke kan holde vann er ubrukelig, og hvis du sitter hjemme og hekler, så kommer du ikke langt. En tekst som er lattervekkende inn til det groteske, et håndkle som ikke kan tørke fordi det er av plast.  Ja, det er imponerende gjort.

Briljant på en helt annen måte er Dear Betty I, II, III, Notes for Betty Friedan av Margrethe Loe Elde. Hun er også representert med et lite vegghengt verk kalt Girl. Dear Betty består av tre små skulpturer laget av slitte, brukte og stoppede damenylonstrømper. Strømpene er fylt, stappet og formet til tre abstrakte knoppskytende amorfe former stilt ut på tre små hyller laget av avskjær i treverk. Dear Betty er nydelig, sammensatt, ambivalent og sterkt ladet. Fra før kjenner vi Kirsten Wagles og Astrid Løvaas ikoniske flettemalerier av nylonstrømper. De har uttalt at “Nylon stockings conjure up associations from the past and tell hidden stories.”1. Grete Byrkjeland har arbeidet med liknende gulvskulpturer av nylontricot fylt med hvetemel .2 Samtidig tenker jeg på Lynda Benglis og hennes utflytende verk. Felles er at de bruker tydelige antimaterialer for å insistere på et nærvær i en tradisjonell, skulpturell verden, dominert av bestandige materialer og maskulin dominans. Loe Eldes verk benytter disse brukte strømpene, ikke bare brukte, men utslitte, skadet og bøtet for å hylle en av de mest innflytelsesrike feministene verden har hatt. Slik hilser hun til Betty Friedan allerede i materialvalget. Verket trekker i mange retninger og unndrar seg klare tolkninger. Det henspiller på kropp, hud, handlinger og bruk. Loe Elde benytter utsøkte unnselige materialer samtidig med tydelige aksentuerte spor av reparasjon og håndens virke. Det har en sanselig og sterk tilstedeværelse i intim øyenhøyde. Jeg fornemmer et sterkt nærvær av Eva Hesse. Og hele verket fremstår rørende, vakkert og sårbart. Ikke ulik de mennesker vi er.

Årsutstillingen har berørt og gledet meg, gitt meg ny viten og forskjønnet noen tanker.
Jeg tenker at velger du Høstutstillingen får du mangfold, variasjon, og kan bruke endeløst med tid på skattejakt og alltid finne gull. Alltid. Den tilbyr viktige samtidsuttrykk som video, lyd og performance. Det er flere rom å entre, flere uttrykk på godt og ondt. Og du kan delta i den gjengse debatten. Høstutstillingen er kunstverdens poplåt. Og de kan som kjent fenge mer enn all verdens samtidskunst. Men velger du Årsutstillingen finner du selvrefleksjon, humor og mening. Den er vakker og interessant samtidig. Den byr på det uventede, det lekne og det materielle. Hva mer kan man ønske? Så hvorfor ikke velge begge?


1 Art Textiles of the World SCANDINAVIA, Telos Art Publishing 2004, s. 99
2 Grete Byrkjeland: Under, RAM galleri 11. januar - 2. februar 2003


<p>Kari Steihaug “Etter markedet” (2009) Foto:Anne Visne</p>

Kari Steihaug “Etter markedet” (2009) Foto:Anne Visne

<p>Margrethe Loe Elde “Dear BettyIII” 15x23cm Foto: M. Loe Elde</p>

Margrethe Loe Elde “Dear BettyIII” 15x23cm Foto: M. Loe Elde

<p>Tora Endestad Bjørkheim “Mind the Gap.” Foto: T. Endestad Bjørkheim / Bono</p>

Tora Endestad Bjørkheim “Mind the Gap.” Foto: T. Endestad Bjørkheim / Bono

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: