BEAUTIFUL THINGS ON DISPLAY

Inger Johanne Rasmussen, Magnetisk hus (2004) 74x94. Foto: Sissel Jørgensen

BEAUTIFUL THINGS ON DISPLAY

KONSTRUKSJONER OG PARADIGME I BUDAPEST

Vandreutstillinger er en egen genre. For Norske billedkunstnere har man etablert OCA (Office for Contemporary Art Norway) hvor man arbeider med å kvalitetssikre både hva som går ut, og hva som kommer inn i landet. Man lager ikke vandreutstillinger lenger, man profilerer samtidskunstnere. Norske Kunsthåndverkere (NK) sender fortsatt ut vandreutstillinger. Nå er det Konstruksjoner og Paradigme som er på reise. Fra Island til Budapest i Ungarn.

24. October 2012


Konstruksjoner er kuratert av Edith Lundebrekke og Paradigme av Lars Sture. Utstillingene har vært på tur i flere år, Konstruksjoner siden 2008, Paradigme siden 2011 og de skal vandre til 2015.
Det er produsert katalog til begge utstillingene, med oversikt over den enkelte bidragsyter. Utstillingene stilles ut sammen, og presenteres med tekstark til hver kunstner. Budapest Galéria, ligger sentralt, og er i hvit kubestil. Kunsten henger og ligger montert etter alle kunstens regler med utstrakt bruk av sokler og montre. Åpningen er lang med mange taler. Den norske ambassadøren til Ungarn, Siri Ellen Sletner, er til stede og åpner utstillingen

Paradigme viser 18 kunstnere som arbeider med keramikk, glass og metall. Konstruksjoner har 17 kunstnere med hovedvekt på tekstil og tre. Slik er det utfyllende at de møtes, hvis målet er mangfold. Utstillingene består av godt voksne utøvere – det er svært få unge kunstnere. Det er solide utøvere med lang fartstid som Norske Kunsthåndverkere velger å sende ut.

La det være klart. Dette er vakkert. Det er skjønnkunst fra de beste i faget. Det er gjort solide utvelgelser, med fokus på kvalitet. Og likevel er det noe jeg savner. Kanskje er det motstand, kanskje er det temperatur? Noe som skurrer. En solid overraskelse. Og kanskje er det det jeg ønsker, en kunst som risikerer mer? Derfor er ikke dette nødvendigvis kunst som bidrar til dialog og diskusjon som daglig leder av NK, Trude Gomnæs Ugelstad, skriver i forordet til Paradigme, men i stedet en veldig representativ kunst, en kunst som viser hvor flinke og dyktige og gode vi er. Investeringsobjekter, museumsklare, gjennomarbeidete, solide og uten motstand.

Kuratorarbeid kan ofte handle om å velge en problemstilling, et tema, en fellesnevner av et slag, og så bruke kunstnere som bekrefter og illustrerer tesen.
På den annen side finnes kuratoren som har et godt intuitivt blikk for tankevekkende kunst, og som derigjennom søker å reflektere over sin samtid, ofte ved overraskende utvelgelser. Eller den kuratoren som ikke er redd for å vise oss en stemning i tiden. Strategier hvor kunsten er utgangspunktet, og ikke kuratoren.

Paradigme, sies det i forordet, forener håndverkstradisjoner med konseptuell tenkning gjennomsyret av kvalitet og innovasjon. Utstillingens møte med nye kulturer på forskjellige steder vil således ta del i dialoger om tradisjoner, påstås det. Katalogen til Paradigme starter med en leksikalsk forklaring av ordet. Hvorvidt vi står fremfor et paradigmeskifte, eller ei, diskuteres i katalogen. Jorunn Veiteberg mener at vi gjør det, Lars Sture mente det tidligere, men skiftet mening, og kalte derfor utstillingen Paradigme i stedet for paradigmeskifte.

Som forordet i katalogen viser, finnes det argumenter både for og mot et paradigmeskifte. Historisk sett forandrer kunsten seg, og kunsthåndverket også. Kanskje kunsthåndverket har gjennomgått den største forandringen. Fra å være, i kunstsammenheng, skitten med sitt fokus på bruk, i motsetning til skjønn ubrukelig billedkunst, er den nå likestilt med billedkunsten, i hvert fall i Norge. Her har kunsthåndverkerne egen organisasjon, eget hierarki og egne penger på statsbudsjettet.

Gjennom det utvalget Lars Sture har gjort, finnes det bekreftelser slik han forklarer det, på at kunsthåndverk ikke står fremfor et paradigmeskifte, men assimilerer kunstens og samfunnets endringer i selve faget. Nina Malterud er, i katalogens tekst, inne på at kanskje alderen på utstillerne muligens bidrar til bekreftelsen, og at yngre kunstnere kanskje ville ha vist andre tendenser.

Konstruksjoner er kanskje mindre ærgjerrig i tittelbruken. Men ikke mindre ærgjerrig på kunstens vegne. Denne utstillingen favner tre og tekstil, og bygger således bokstavelig talt ut Paradigme.
For her handler det om å bygge som fellesnevner. I forordet redegjør kurator Edith Lundebrekke for tanker om konstruksjon i alt fra arkitektur til musikk og språk. Hun påpeker at innenfor kunsten gjelder begrepet både selve utformingen i tre dimensjoner, men også å konstruere mønstre og overflater.
Det er en direkte sammenheng mellom konstruksjon og overflate, mener hun, byggingen har en overflate og et mønster som kommer av konstruksjonen. Det er ikke mulig å skille teknikken som er valgt, fra ideen. Innhold og uttrykk er uløselig bundet med materiale og teknikk. Ideen er i formen, formen er bærer av ideen.
Det finnes en skriftlig guide på nettet, som ikke er tilgjengelig i katalogen, hvor Lundebrekke utdyper motivasjonen. Der skriver hun, at etter de siste tiårs fokus på ide og konsept, ønsker hun å se tilbake til håndverk, teknikk og materiale, og den mer universelle mønsterbyggingen.
For selv om verkene spenner fra formale til konseptuelle, fra tradisjonelle til eksperimentelle, har de en basis i kunsthåndverkets tradisjon.

Og utstillingen favner vidt under dette taket.

Anne-Gry Løland, Rose 2

Det nydelige:
Hvit kjole  (2007), av Marit Helen Akslen. Et verk som trekker veksler både på 90-tallets nyfeminisme og samme tiårets søken etter nye materialer, i ei tid da lyd og videoverk flommet inn over oss. Kjolen er selve ikonet for trenden, og her er den laget av herreskjortekraver. Et androgynt verk som handler om makt og avmakt, og synliggjør både forventninger til kjønn og maktspill menn imellom.
Anne Lene Løvhaugs Little sister happy og Little Sister sorry, samt A bird in the hand is better (alle 2005). Løvhaug gir nytt liv til masseproduserte pyntegjenstander, og gjør det mulig å bære disse objektene som smykker. Ved nennsomt å gi de små porselensfigurene små beskyttelsesdrakter gir hun dem ikke bare et nytt bruksområde, men synliggjør også egenskaper som empati, omsorg og lekenhet som bærbare verdier for menneskene.
Liv Blåvarps fantastiske smykker. Levende, formbare og så umåtelig vakre. En perfekt symbiose av bruksgjenstand og skulptur, der form, utførelse og funksjon går opp i en høyere enhet.

Det solide:
Lillian Dahles vakre form, Stjernegitter (2001), av kirsebærtre, utskåret og dekorert med kniv utenpå, og med eggeskall lakkert inni. Ren mønsterbygging, og et veldig godt eksempel på enestående håndverk kombinert med visuelle kvaliteter.  - Mine verk er skulpturer i form av en bolle, skriver Dahle i katalogen.
Ingrid Larsens Ende-lyst (2006). Hun lager tekstile halsklaver i vaffelsøm, vakre, skulpturelle og vendbare. Langsomt bygger hun opp en form, sting etter sting, reduserer meter etter meter for til slutt å ende med et smykke du kan bære, holde og bevege deg i.
Anne-Gry Lølands Rose 2. Hun tilnærmer seg temaet i form av dekonstruksjon. Velger tekstiler hun kan bearbeide, slik at nye mønstre oppstår, og synliggjør hvor skjørt alt er. Gjennom et spill med materiale, skygger, mønstre og taktilitet rokker hun ved tingenes tilstand, og henviser til følelser av oppbrudd, tap og minner.

Det norske:
Aslaug Juliussens HornKjede. Det er lett å la seg fascinere av materialbruken og størrelsen. Selv sier hun at det handler om relasjonen mellom menneske og natur, og at kjedet kan sees som tråden mellom liv og død, siden mange tillegger horn, ben og høver magiske krefter.
Håvard Larsen er en en av Nordens mest kjente utøver av duodji, samisk kunsthåndverk.  Her deltar han med en imponerende kniv og skål av gravert reinsdyrhorn og bjørk, bollen med håndtak dekorert av intarsia med gravert horn.
Marianne Moes humoristiske Anorakkveske og Lakseveske. Hybridvesker i bunadstil med elementer av typiske norske rekvisitter i materialvalget. Veskene er noe overtydelige, og konstruerte, men de er også eldre verk fra 2005, som nok var litt morsommere når de var nye.

Det som skiller og løfter:
Løvaas og Wagle. Det er alltid en nytelse å se et verk av Løvaas og Wagle. Her er de valgt ut med Sort eng, et av sine strømpebuksebilder fra 1999. Like slående effektfullt i 2012.
Inger Johanne Rasmussen er representert med Magnetisk hus. Rasmussen er en historieforteller med tekstilt materiale. Hun viser et hvitt og rødrutet bilde sydd sammen av små filtbiter. Fargene spiller på tradisjon og derav trygghet. Men et hus sitter fast i rutenettet. Hverdagens mønster gir trygghet, men holder oss kanskje også fast, spør hun i katalogteksten.
Lars Sture viser også kjente verk. Hans Untitled 1, 2 og 3, fra 1999–2000, broderte treklosser, og hans Taking Pleasures in One’s Work, broderte sommerfugler av tre er både kjent og avbildet tidligere. Men fortsatt slående og estetiske og overraskende der de forener, håndverk, tradisjon og nyskaping i former og bilder. Og minner oss på hva vi vil bruke tiden til, denne dyrebare tiden som er vår egentlige luksus.

Utstillingene er fint og trygt kuratert med gode begrunnelser i teksten. De slår fast at det er fullt mulig å tenke gjennom et materiale. Og det kan være riktig tankevekkende å bygge med de forskjellige egenskapene til de ulike materialene. Det er nydelige overflater som kommer til syne. Og det er svært vakre gjenstander å se.
Det er nærliggende å tenke konklusjonen: Dette er ikke en kunstutstilling, dette er vakre ting på utstilling.
Og kanskje er det slik det må være i en vandreutstilling fra Norge, som skal vise litt fra hver enkelt, av Norske Kunsthåndverkere i 2012?

<p>Løvaas og Wagle, Sort eng (1999)  125x120. Foto: Halvard Haugerud</p>

Løvaas og Wagle, Sort eng (1999)  125x120. Foto: Halvard Haugerud

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: