dOCUMENTA (13) Kassel 2012

István Csákány, “The Sewing Room” (2012) Foto: Carin Wessel

dOCUMENTA (13) Kassel 2012

Fragment av en storstilt samtidsutstilling med historisk perspektiv

Den 13. Documenta har sosialpolitiske og sosialfilosofiske referanser fra ulike land.  Kuratorene har valgt kunstnere som er bevisst egen samtid, der kunsten settes i en politisk og sosiale kontekst, eller hvor det er vitenskapelige forsknings aspekter som danner utgangspunkt for kunstneriske prosesser. Med seminarer og utstillinger i både Kabul og Kairo er det et fokus på kunstnere som vi sjelden ser i Europa. Mange ukjente nasjoner i kunstsammenheng er sterkt til stede. Det er ikke lenger en euro-amerikansk utstilling.

24. October 2012


Please scroll down for English version.

Utstillingen rommer verk av 190 kunstnere.  Visningsplassene er mange og svært ulike. Kassel er en liten og trivelig by, lett tilgjengelig, men Documenta krever tid og gode sko. Og nettopp dette at kunsten vises i så ulike arkitektoniske rom er i seg selv en utfordring, ikke bare for føttene, men i stor grad for persepsjonen. Som tilskuer handler det mye om å gjøre et utvalg etter hvert som man skjønner at det hele er uoverkommelig. Den konseptuelle kunsten er bærende og krever publikums oppmerksomhet og tilstedeværelse. Mitt valg for denne artikkelen er de verk som på en eller annen måte er relatert til materiale og fortrinnsvis det tekstile: tekstilproduksjon, tekstilfibre, tekstildesign, tekstilteknikk og /eller tekstilmønster og ornament.

Hauptbahnhof
Vår lille gruppe besøkte første kvelden Hauptbahnhof. En nedlagt hovedjernbane, nå Kulturbahnhof. Om det har å gjøre med konteksten, eller at det var vårt første møte med Documenta, da hodet var friskt og kroppen innstilt på nye kunstopplevelser, men det er dette møtet som huskes best i ettertid. Den gamle, velkjente arkitekturen omkring en jernbane, med plattformer, store åpne rom, pakkhus med ramper, dannet nostalgiske rammer og bidro sterkt til å se samtidskunsten fra en ny vinkel.


István  Csákány, The Sewing Room  detalj Foto: Gitte Magnus

István Csàkàny (1978) er født i Romania og bosatt i Budapest. The Sewing Room (2012) er en installasjon som omfatter et imaginært rom skåret ut i tre. Csáknyá har rekonstruert en systue med 12 symaskiner, damputstyr og ellers det som hører med til interiøret i en liten håndverksbedrift. Alt er utført i naturlig størrelse og nitidig skåret ut i furu, ned til minste detalj og inkluderer elektriske ledninger, symaskinens tekniske finesser, strykebrettes myke folder og lysstoffrør i taket. For å minne oss om at det her er utført et tidkrevende håndverk, har Csákány latt treverket enkelte stedet stå igjen ubearbeidet, slik at vi tydelig kan se det materielle utgangspunkt for arbeidet. Lukten av nyskåret furu kiler i nesa og gir referanser til treskjæring og kunsthåndverk.


István Csákány, The Sewing Room detalj Foto: Kari Dyrdal

The Sewing Room står på et podium, publikum går rundt og titter inn. Produksjonensverktøyet er intakt, menneskene er borte….. Parallelt med langsiden står utstillingsdukker, modeller iført klær som tilsynelatende er fremstilt på systuen. Blått arbeidstøy, en slags uniform i ulike utgaver. Jeg henger meg opp i at det er svært moderne og stilig design, men sydd i en nydelig gabardinkvalitet som knapt finnes lenger. Verket er frosset i tid, produksjonen er slutt og viktige arbeidsplasser har opphørt. Et bilde på faglig kompetanse, arbeidsfelleskap og en kvalitetsproduksjon som en gang har vært og nå tilhører fortiden.  Konseptet kan leses ut fra en sosialpolitisk virkelighet - en utvikling innen konfeksjonsindustrien som rammet store deler av Vest Europa på 70-tallet og noe senere i Øst Europa. En honnør til en tapt fagkompetanse. The Sewing Room har parallell til mange norske bedrifter innen tekstilsektoren som måtte gi tapt for import, masseproduksjon og storkapitalisme.


Haeng Yang,  Choreography engineered in Never-Past Tense (2012) Foto: Kari Dyrdal

Haeng Yang (1971) er født i Seoul og bosatt i Berlin. Hennes stedsspesifikke prosjekt er metallpersienner i standard størrelse. Sorte og hvite persienner danner rom og vegger i et forlatt og nedlagt jernbanespor - et spor uten skinner mellom to plattformer.  Persiennene henger i ulike vinkler i forskjellige høyder. Ved å brette seg ut og folde seg sammen skjer en konstant transformasjon i det indre og ytre rom. Persiennene er elektronisk styrte/ koreograferte, når de folder seg sammen dannes en bjelke ikke ulik i form og størrelse de svillene som engang har vært i sporet. Verket kan også leses som en lydinstallasjon der lyden følger bevegelsene i et rislende svisj svisj, eller syngende toner som i lyden fra et tog.
Hva verket har med tekstil å gjøre? Egentlig ingenting, muligens den myke bevegelsen og fargespillet i sort og hvitt når persiennene heises opp, eller senkes ned. Et fascinerende verk, poetisk og sensuelt i sterk kontrast til de store, kalde og rå omgivelsene.


Seth Price. Klær og bilder laget ut fra konvolutt prinsippet (2012) Foto: Gitte Magnus

I Sphormuseum finner vi Seth Price (1973) født i Jerusalem og bosatt i New York. Price kombinerer tekstilskulpturer og designklær. Han har fått tildelt et stort og vakkert rom med svarte, slanke jernsøyler. På lave plattformer langs veggene ligger det som først gir inntrykk av å være tvangstrøyer. Ubrukelige store, sydde drakter med overdimensjonerte armer og ben. Klærne ligger, og det er kanskje et poeng, for på veggene henger bilder utført i det samme tekstile materialet og med fragmenter av glidelåser og andre klesdetaljer. Bildene er komponert som collage på sponplater i et abstrakt formspråk og med ornamentikk som gjenpeiles i klesplaggene. Rommet er hvitt og det samme er verkene, kun ispedd duse farger i ornamentikken. Det hele gir referanser til en lukket institusjon og sykehus.
Klær og bilder er laget ut fra konvoluttprinsippet. De er skåret etter en flat sjablong, brettet og lukket. Det er som en tom pakke klar for innhold. Materialet og snitt er basert på militære uniformer: bombejakker og flyuniformer/drakter. Det ytre materialet er grovt lerret, eller seilduk.  Foret er trykket med mønster tatt fra forretningskonvolutter. En mer brukervennlig avart av skulpturklærne er å finne i Stormagasinet Sinn-Leffers vegg i vegg med Fridericianum.

Jessiva Warboys (1977) født i Wales bor i Paris og New York. Som så mange andre kunstnere på Dokumenta arbeider også Warboys innen ulike medier. Warboys viser video og som bakgrunn for videoen, en 10 meter lang og 3 meter høy tekstil. Minack (2012) har en imponerende størrelse og det er kanskje det med mest positive som kan sies. Motivet kan leses som et abstrakt landskap utført i brede, uklare strøk i bølgende bevegelser og kan minne om 50-tallets abstrakte ekspresjonisme, men uten trøkk og innlevelse.
I følge katalogen er Warboys opptatt av det mytiske og gåtefulle utviklet fra et media til et annet. Minack (2012) er et såkalt sjømaleri. Bildet er laget på stranden hvor sand, vind og rytmiske bølger fra havet har arbeidet pigmentet inn i lerretet for å skape fri, flytende abstrakt struktur.


Hanna Ryggens historiske tepper i rotunden på Friericianum. Foto: Carin Wessel

Fridericianum er hovedarenaen. Her myldrer det av samfunnsengasjert kunst, ikke bare ny kunst, men også eldre kunst som kan leses inn i vår samtid.  En av de aktuelle er Hanna Ryggen (1894-1970) født i Malmø og døde i Trondheim. Hun levde store deler av i sitt liv på Ørlandet i Trøndelag. Hennes seks vevde tekstiler har fått en prominent plass i rotunden i 2. etasje og er et viktig bidrag til Documentas historiske og politiske profil.

Samlet representerer teppene en sterk krigshistorisk og politisk epoke i mellomkrigsårene: Spania / La hora se aproxia (1938) er fra Spanias to fronter i borgerkrigen. Franco, blåsvart bak et korsmønster. Interessant hvordan hun brukte ornamentikken, som i tradisjonell forstand brukes som dekorasjon, her symboliserer den stengsel og ufrihet.
Gru (1936) er også fra den spanske borgerkrigen, men her er redselsscener fra det sivile liv. Etiopia (1935) var mer en protest mot Italias kolonialiseringspolitikk i Afrika.
Drømmedød (1936) Alle drømmers død. Fascismens og nazismens redsler profeteres med hakekors og mørke farger i en strengt bunden form.
Det siste, Jul Kvale er fra 1956. er honnør til en som sto frem og protesterte mot Norges tilslutning til NATO.

Det er med litt vemod og mye stolthet jeg gjenser Ryggens verk. Vemod, fordi en så banebrytende kunstner, ikke minst for kvinnelige kunstnere, i stor grad har vært glemt på den kunstteoretiske arena. I kunsthistoriestudiet på Blindern er det et stort fravær av interesse for tekstilkunst og er utelatt fra pensum. I tekstilkunstmiljøet derimot, har Ryggen aldri vært glemt. Hennes individuelle språk med et tydelig, politisk budskap banet vei for tekstil som selvstendig kunstart, og hun er forsatt et forbilde for mange norske tekstilkunstnere. Det er derfor med stolthet jeg konstaterer at hennes protestkunst i garn, både politisk og kunstnerisk er sterkt til stede. Ved å innlemme Ryggens verk i årets Documenta reaktualiseres hennes kunst i en samtidskontekst.


Gosha Macuga,  Of what is, that it is; of what is not, that it is not 1 (2012) Foto: Runa Boger

Et annet figurativt arbeid finner vi i rotundens 3. etasje. Gosha Macuga (1967) født i Warzawa bosatt i London. Hennes Of what is, that it is; of what is not, that it is not 1 (2012) er en fotocollage utført i digitalvev. Størrelsen er 5.20 x 17.4 meter og motivet er inspirert av rotundens halvsirkel og ideen om at sannhet blir definert i konteksten. Det er to verk, det andre ble vist i Kabul. Verkene har historiske referanser, rekonstruert av Macuga ut fra påstanden om at historie aldri blir skrevet objektivt.

Vevnaden i Kassel har panorama bakgrunn som viser ruinen av palasset Darul-Aman i Kabul. Midt i bildet på rekke og rad er oppstilt en samling mennesker som inkluderer arbeidere og representanter fra ulike yrker, deriblant det Afghanistanske ministeriet. I forgrunnen i nedre billedkant ligger og sitter menn. Det hele er vevet i skarpe nyanser fra sort til hvitt, noe som gjør kroppene høyst levende og nærgående. Digitalveven gjengir fotografiske detaljer. Vi er omgitt av 17 meter tekstil i rotundens bue, noe som gir følelse av å være tilstede på en viktig begivenhet, vi vet bare ikke hvilken.

Macugas andre teppe er en parallell og ble vist på tilsvarende kurvet vegg i palasset Bagh-e-Babur i Kabul. Motivet var hentet fra Kassel med Orangeriets historiske bygning som bakgrunn. Menneskene i forgrunnen var fotografert under en prisutdeling i Kassel i 2011 og montert inn på gresset i Karlsaue. Metaforisk er det to halvsirkler, plassert i to ulike verdensdeler som til sammen skaper et hele.


Gosha Macuga,  Of what is, that it is; of what is not, that it is not 1 detalj Foto: Runa Boger

En annen tekstil som det er skrevet mye om, er Mappa (1971)  147x228 cm. Et brodert verdenskart utført i Afganistan etter idé av italienske Alighiero Boetti (1940-1994) Hvert enkelt land er brodert med flaggets farger og mønster. Det er flagget som identifiserer de ulike land og reflekterer skiftende grensepolitikk. Dannebrog, dekker Grønland og er meget iøynefallende. Flagget minner oss om den kolonistaten Danmark en gang var. Det interessante ved Mappa er verkets historie og de globale forandringene som teppet frembringer.


Fabio Mauri, Dørmatter med tekst (2009) Foto: Runa Boger

Karakteristisk for hele Documenta er den vellykkede monteringen av vidt forskjellige verk og installasjoner. Svært mange rom er rett og slett utrolig vakre. Ett av de mest estetiske er utstillingen til italienske Fabio Mauri (1926-2009). Flere dørmatter med størrelse 200x420 cm ligger utover gulvet i et stort, åpent hvitt rom. Mattene er laget av kokosfibre i pl antens naturfarger. Ord er skåret ut og danner hull i mattene, blant annet teksten ”Manipolazione di cultura”. Et dekorativt grep og samtidig Mauris budskap om at vi trenger lingvistisk forståelse av verden.


Adriana Lara, Unpurposely with Purpose (2012) Foto: Runa Boger

Neue Galerie har to tekstilrelaterte verk. Andriana Lara (1978) fra Mexico er kritisk opptatt av hvordan kunstinstitusjoner tilfører mening og verdi til kunst.  Unpurposely with Purpose (2012) dekker en hel vegg og er monumentalt til stede. Installasjonen gir sterke assosiasjoner til et heldekkende gulvteppe fordi materialet likner nålefilt i forskjellige grå nyanser. Ulike firkanter er skåret ut, den hvite veggen blir synlig. Den negative formen illuderer vinduer og åpner opp for publikums egne ideer.


Fusun Onur, Dance of the Crows (2012)  detalj Foto: Runa Boger

Fusun Onur (1938) fra Istanbul er utdannet innen figurativ skulptur. Hun var en av de første tyrkiske kunstnere som integrerte samtidsdialog og konseptualisme i sine verk. Foran en av de store vinduene i nyrenoverte Neue Galerie, henger Dance of the Crows  (2012)  450x220 cm. Et tilsynelatende uskyldig verk, en gardin med broderier av fugler og trær, rytmisk utført på ubleket lerret. I neste sal står en enslig blå stol i et tomt rom. En kjøkkenstol av typen stålrør med skaitrekk. Rundt stolen er surret en grov kjetting. Umiddelbart går tankene til en henrettelse. Dialogen kunne ikke vært klarere, kontrastene mellom det poetiske og politiske er urovekkende og engasjerende.


Fusun Onur Uten tittel (1993-2012) Foto: Kari Kjøsnes

Ethel Adnan i forgrunn Jazz (1999) Foto: Kari Kjøsnes

En annen engasjert, eldre kunstner er libanesiske Ethel Adnan (1925)  Hun er født i Beirut,  men bosatt i California og Paris. Adnan er forfatter, poet, tegner og maler. I Dokumenta – Halle viser hun små malerier, abstrakte og poetiske landskapsmotiv i lyse og rene fargenyanser, utført i brede penselstrøk. Et varmt, sommerlig uttrykk som i koloritten gir referanse til August Macke og hans bilder fra en tyrkisk reise. En billedvev, Jazz (1999) 155x180cm er plassert på et lavt podie midt på gulvet. Enda et vakkert utstillingsrom som innbyr til ro og stille undring.


Ethel Adnan, Jazz detalj Foto: Runa Boger

Det som kanskje overrasker mest på årets Documenta, foruten det internasjonale mangfoldet, er den estetiske fremføringen, eller som en annen anmelder har sagt, utstillingen peker i retning av re-estetisering av kunstfeltet. Mye er skrevet om kuratorene, her skal bare nevnes at sjefskurator Carolyn Christov-Bakargier har hatt et vellykket grep om det hele. Dokumenta (13) vil bli husket for samfunnsengasjert innhold, i varierende format og uttrykk, fra det bitte lille bildet på veggen, som Francis Alys prospektkort, til Lara Favarettos store installasjon av rustent skrot. Fra det utsøkte, underfundige i Kristina Bucks sommerfuglpupper, til det grove og forfalne i Theaster Gates Hugenottenhaus. En hel bygård med alle dets bygningsdetaljer og husgeråd i nedrivningsfasen, fysisk destruksjon og et frosset bilde på materiell forfall.


Lara Favaretto Momentary Monument (2012) Foto: Kari Dyrdal

English version:

dOCUMENTA (13) Kassel 2012

Fragment of a large-scale contemporary exhibition with a historical perspective
The 13th Documenta has social-political and social-philosophical references from various countries. The curators have chosen artists very much aware of their own age, where art is placed in a political and social context, or where scientific research aspects form the point of departure for artistic processes. With seminars and exhibitions in both Kabul and Cairo, the focus is on artists that we rarely see in Europe. Many nations unfamiliar in an artistic context are strongly represented. It is no longer a Euro-American exhibition.

The exhibition comprises works by 190 artists. The exhibition venues are many and highly diverse. Kassel is a small, attractive city, easily accessible, but Documenta calls for plenty of time and a good pair of shoes. And precisely the fact that the art is on show in so dissimilar architectural interiors is in itself a challenge, not only for one’s feet but also very much for one’s perceptive capacity. As an onlooker, it is just as much a question of making a choice as one gradually realises that it is impossible to accomplish everything. Conceptual art is the bearing element and calls for the public’s attention and presence. My choice for this article is the works that in some way or other are related to the material and to textiles in particular: textile production, textile fibre, textile design, textile technique and/or textile patterns and ornaments.

Hauptbahnhof
On the first evening, our small group visited Hauptbahnhof – a former main railway station, now called Kulturbahnhof. Whether it has to do with the context, or because it was the first meeting with Documenta, while the head was fresh and the body ready for new art experiences, is difficult to tell – but this is the encounter best remembered afterwards. The old, familiar architecture around a railway station, with platforms, large open spaces, storehouses with ramps, formed a nostalgic framework and greatly contributed to seeing the contemporary art from a new angle.

István Csàkàny (1978) was born in Romania and lives in Budapest. The Sewing Room (2012) is an installation that comprises an imaginary room carved out of wood. Csàkàny has reconstructed a sewing room with 12 sewing machines, steam equipment and everything that belongs to the interior of this type of small business. Everything is full-scale and meticulously carved out of pinewood, down to the smallest detail, including electric wires, the technical finesses of the sewing machines, the soft folds of the ironing board and the strip lighting in the ceiling. To remind us that this is a time-consuming craft, Csàkàny has let the wood remain unfashioned at certain points, so that we can clearly see the material starting point for his work. The smell of newly carved pine catches at one’s nostrils and provides references to woodcarving and art craft.

The Sewing Room stands on a podium that the public can walk round and look into. The production machine is intact, the people are gone… Running parallel with the long side there are mannequins, models wearing clothes apparently produced in the sewing room. Blue working clothes, a kind of uniform in various versions. I am struck by the fact that the design is extremely modern and elegant, but sewn in a fine quality of gabardine that is hardly available any longer. The work is frozen in time, production has been discontinued and important workplaces no longer exist. A picture of professional competence, a working community and a quality production that once existed but now belongs to the past. The concept can be interpreted from a social-political reality – a development within the ready-made clothing industry that has hit large sections of Western Europe in the 1970s and somewhat later in Eastern Europe. A salute to a lost professional skill. The Sewing Room has its parallels with many Norwegian businesses within the textile sector that had to give up in the face of imports, mass production and large-scale capitalism.

Haeng Yang (1971) was born in Seoul and lives in Berlin. Her place-specific project is metal standard-sized Venetian blinds. Black and white Venetian blinds form spaces and walls in a deserted, discontinued railway line – a line without tracks between two platforms. The blinds hang at various angles at various heights. By unfolding and folding again a constant transformation of the inner and outer space takes place. The blinds are electronically controlled/choreographed – when they shut, beams are formed that in shape and size are not unlike the sleepers that once lay on the track. The work can also be read as a sound installation, where the sound follows the movements in a rustling swish swish, or the singing notes as the sound coming from a train.
What has the work to do with textiles? Nothing really, possibly the soft movement and the play of colours in black and white when the blinds are raised or lowered. A fascinating work, poetic and sensual in its stark contrast to the large, cold and raw surroundings.

At the Spohrmuseum we find Seth Price (1973), who was born in Jerusalem and lives, in New York. Price combines textile sculptures and designwear. He has been given a large, beautiful room with slender black iron columns. On low platforms along the walls lie what at first give the impression of being strait-jackets. Unusable large, sewn costumes with over-dimensioned arms and legs. The clothes lie there – perhaps a point, for on the walls hang pictures made out of the same textile material, with fragments of zips and other clothing details. The pictures are composed as collages on chipboard in an abstract idiom and with ornamentation that is reflected in the items of clothing. The room is white, as are the works, only relieved by subdued colours in the ornamentation. Everything is reminiscent of a closed institution and hospital.

Clothing and pictures have been made using the envelope principle. They are cut using a flat pattern, folded and closed, forming as it were an empty packet ready for content. The material and cut is based on military uniforms: bombing jackets and flying uniforms/costumes. The outer material is coarse canvas, or sailcloth. The lining is printed with patterns taken from business envelopes. A more user-friendly variant of the sculpture clothes can be found at department store Sinn-Leffers alongside Fridericianum.

Jessica Warboys (1977) was born in Wales and lives in Paris and New York. As so many other artists at Documenta, Warboys also works within various media. Warboys shows video and as a background for the video uses a 10-metre-long and 3-metre-high textile. Minack (2012) has an impressive size and that is perhaps the one positive thing that can be said about it. The motif can be read as an abstract landscape done in broad, indistinct strokes in undulating movements, reminiscent perhaps of the abstract expressionism of the 1950s, but without any punch and empathy.

According to the catalogue, Warboys is interested in the mysterious and enigmatic that develops from one medium to another. Minack (2012) is a so-called seascape. The picture is based on the seashore, where sand, wind and rhythmical waves from the sea have worked the pigment into the canvas to create a free, fluid abstract sculpture.

Fridericianum is the main arena. Here there is plenty of socially engaged art, not only new art but also earlier art that can be read in a present-day context. One of those with present-day topicality is Hanna Ryggen (1894-1970), who was born in Malmö and died in Trondheim. She spent long periods of her life in Ørlandet, Trøndelag. Her six woven textiles have been given a prominent position in the rotunda on the first floor and are an important contribution to Documenta’s historical and political profile.

Taken together, the woven textiles represent a strong war-historical and political interwar era: Spania / La hora se aproxia (1938) is from Spain’s two fronts in the civil war. Franco, blue-black behind a cross-pattern. It is interesting how she uses the ornamentation, which when used traditionally functions as decoration, to symbolise being shut in and lack of freedom. Horror (1936) is also from the Spanish civil war, but here depicts scenes of horror from civilian life.

Ethiopia (1935) was more a protest against Italy’s policy of colonialisation in Africa. Dream Death (1936) the death of all dreams. The horrors of fascism and Nazism are prophesised by swastikas and dark colours in a strictly bound form.

The final textile, Jul kvale is from 1956 is a tribute to someone who came forward and protested against Norway joining NATO.
It is with some sadness and great pride that I see Ryggen’s work once again. Sadness, because such a pioneer artist – not least for female artists – has to a great extent been forgotten in the art-theoretical arena. In the study of art history at the University in Oslo there is a marked absence of interest in textile art and it has been omitted from the syllabus. In the textile art environment, on the other hand, Ryggen has never been forgotten. Her distinctive idiom with its clear political message paved the way for textiles as an independent art form, and she is still a model for many Norwegian textile artists. So it is with pride that I note that her protest art in wool is strongly present both politically and artistically. By incorporating Ryggen’s work into this year Documenta, her art is retopicalised in a present-day context.

Another figurative work is to be found on the 2nd floor of the rotunda. Gosha Macuga (1967) was born in Warsaw and lives in London. Her Of what is, that is. Of what is not, that it is not 1 (2012) is a photo-collage done in digital weave. It is 5.20 x 17.4 metres and its motif has been inspired by the semicircle of the rotunda and the idea that truth becomes defined in the context. It comprises two works – the other one was shown in Kabul. The works have historical references; reconstructed by Macuga from the assertion that history is never objectively written.

The woven piece in Kassel as a panorama background that show the ruins of the Darul-Aman palace in Kabul. In the middle of the picture, a collection of people have been lined up that include works and representatives of various occupations, including the Afghan ministry. In the bottom foreground men are lying and standing. The whole work has been woven in strong colours ranging from black to white, something which makes the bodies seem very alive and personal. The digital weave reproduces photographic details. We are surrounded by 17 metres of textile in the arc of the rotunda, something that gives us a feeling of being present at an important event – only we do not know which.

Macuga’s second weave is a parallel and it was shown on a similarly curved wall of the Bagh-e-Babur palace in Kabul. The motif was taken from Kassel, with the historical building of the Orangerie as a backdrop. The people in the foreground were photographed during a prize-giving ceremony in Kassel in 2011 and have been mounted into the grass in Karlsaue. Metaphorically, there are two semicircles placed in different parts of the world that together make up one whole.

Another textile there has been much writing about is The Map (1971) 147x228 cm. An embroidered world map done in Afghanistan based on an idea by the Italian Alighiero Boetti (1940-1994). Each individual country has been embroidered with the colours and pattern of the flag. The Danish flag covers Greenland and is extremely eye-catching. The flag reminds of the colonial state that Denmark once was. The interesting thing about The Map is the history of the work and the global changes that it produces.

Characteristic of all of Documenta is the successful assembly of widely differing works and installations. A great many rooms are simply incredibly beautiful. One of the most aesthetically pleasing is the exhibition devoted to the Italian Fabio Mauri (1926-2009). A number of door-mats, 200x420 cm, lie strewn over the floor in a large, open white space. The mats are made of coconut fibre in the plant’s natural colours. Words have been cut out and form holes in the mats. They include the text “Manipolazione di cultura”. A decorative touch and at the same time Mauri’s message that we need a linguistic understanding of the world.

Neue Galerie features two textile-related works. Andriana Lara (1978) from Mexico is critically involved in how art institutions ascribe meaning and value to art. Unpurposely with Purpose (2012) covers an entire wall and is monumentally present. The installation provides strong associations with a wall-to-wall carpet, because the material looks like needle felt in various shades of grey. Different rectangles have been cut out – the white wall can be seen/becomes visible. The negative form creates an illusion of windows and invites/opens up for the public’s own ideas.

Fusun Onur (1938) from Istanbul has been trained in figurative sculpture. She was one of the first Turkish artists to integrate contemporary dialogue and conceptualism in her work. In front of one of the large windows in the newly renovated Neue Galerie hangs Dance of the Crows (2012) 450x220 cm. An apparently innocuous work, a curtain with embroidered birds and trees, rhythmically executed on unbleached canvas. In the next room there stands a lone blue chair in an empty space. A kitchen chair of the type steel tube with synthetic leather upholstery. Round the chair a coarse chain has been wound. The immediate thought one gets is of an execution. The dialogue could not have been any clearer – the contrasts between the poetical and the political are disquieting and involving.

Another committed earlier artist is the Lebanese Ethel Adnan (1925). She was born in Beirut, but lives in California and Paris. Adnan is an author, poet, drawer and painter. In Documenta – Halle she shows small paintings, abstract and poetical landscape motifs in bright, clear shades, executed with broad brush-strokes. A warm, summer-like expression with a colouring that is reminiscent of August Macke and his pictures from a Turkish journey. A woven picture Jazz (1999) 155x180cm has been placed on a low podium in the middle of the floor. Yet another beautiful exhibition space that invites calm and silent admiration.

What perhaps is most surprising at this year’s Documenta, apart from the international diversity, is the aesthetical presentation – or, as some reviewer has said, the exhibition points towards a re-aetheticisation of the field of art. Much has been written about the curators, so all that needs mentioning here is that the main curator, Carolyn Christov-Bakargier, has shown a successful grasp of the whole project. Documenta (13) will be remembered for its socially engaged content in varying formats and modes of expression, from the tiny picture on the wall, such as Francis Asyl’s postcard, to Lara Favarotti’s large installation of rusty scrap. From the exquisiteness and inventiveness of Kristina Buck’s butterfly pupae to the coarse and dilapidated in Theaster Gates’ Hugenottenhaus. A whole apartment building with all its architectural details and domestic appliances in the demolition phase, physical destruction and a frozen image of material decline.

Translation John Iron

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: