Everything goes, as long as it’s knitted

Dave Cole, Teddy Bear, fiberglass 430x430x430cm. Courtesy Judi Rotenberg Gallery, Boston. Foto: Karen Philippi

Everything goes, as long as it’s knitted

Eller om hvorvidt det er makt i de strikkende pinner

Det som møter oss ved inngangen til den internasjonale gruppeutstillingen Strikknikk på Vestlandske Kunstindustrimuseum er en kompakt og overdimensjonert teddybjørn, over 2 meter høy, og strikket i tykke løse fibrer av bronseull.

2. November 2008


Verket er signert Dave Cole, og bamsen sitter ikke tungt framoverlent i det imponerende trappehuset for å minne oss på kosebamsen vi etterlot engang i 9 års-alderen. Den sitter der for å snakke om strikking som praksis og strategi.

Det handler selvsagt om tråder – eller i alle fall trådlignende materiale – som flettes inn i lange sammenbundne kjeder av knuter og løkker. Strikking er en sysselsetting som vanligvis utføres nær kroppen, og den tilhører de myke garn sine territorier. Dave Cole strikker med bly, med bronseull, med materialer som stikker og rasper og som ikke kan berøres uten å få sår. Han strikker ubrukelige votter, uhåndterbare flagg, livsfarlige teddybjørner, gigantiske og håndflatesmå. At strikkepinner også kan være lanser og spyd som kjemper mot hverandre i et langsomt koreografert samspill, ser vi når Dave Cole bruker to Deere gravemaskiner til å strikke det amerikanske flagget. Det han viser er at strikking, uten disse myke konnotasjonene av varme fang og lange sokker, bare er en metode. En metode der det er språket som fyller løkkene med innhold, det vi venter oss, det vi ønsker oss og det vi dermed ser.

Strikking er altså oppe til vurdering i en serie utstillinger på vestlandet i 2007.

Utgangspunktet mitt er preget av det håndverksnære, en forbindelse til farmor og raggsokker, men også tette gensere maskinstrikket i sure akrylfarger. Er det mulig å slippe unna disse sterke konnotasjonene – eller mine egne fordommer? Det er muligens dette spørsmålet kuratorene stiller seg. En tråd som former flak, hulrom, lenker – kan den si noe mer enn å peke på seg selv? Spørsmålet er urettferdig. Strikking har riktignok sterke forbindelser til en kvinneverden, en arena med flittige hender og utnyttelse av knappe ressurser, men det er som Dave Cole viser: Når en typisk feminin sysselsetting som strikking settes inn i en global og industriell referanseramme, framheves gapet mellom de konnotasjonene vi får til henholdsvis ”kvinne-hobby” og ”teknologi”. Og da er vi tilbake ved språket som formende, en skapende faktor i omgangen med virkelighet og annet myteomspunnet.

Og hele mitt arsenal av velbrukte fordommer klumper seg tungt om beina når jeg får øye på giljotinen overtrukket i rød ull. Den står litt kalvbeint midt på gulvet og unnskylder blygt noen tråder som har løsnet fra låsen som skal holde hodet fast, men det må være et lite hode for giljotinen er i lekestørrelse. Giljotinen er både grotesk og ufarliggjort. Et sted mellom trøst og umiddelbar fare. Døden her er en tafatt og uvirksom avveksling, en leke unna virkeligheten. Bak giljotinen henger et banner med teksten ”Coupez leur la tété”. Banneret er stort nok til å synes i front av et demonstrasjonstog. Men vil vi virkelig det – bære denne krevende og destruktive oppfordringen gjennom gatene? Vil vi kappe av dem hodene? Døden kan godt være i lekestørrelse når den ikke er annet enn en skygge et sted utenfor tidshorisonten, men vanskelig å
holde mellom hendene når den svarer. Kjersti G. Andvig bearbeider her alvorlige ting, og forbindelsen til strikking er nok ikke så søkt som det kan virke i første omgang. Strikketøyet var engang noe kvinnene aldri lot ligge. Også under den mest ekstreme underholdningen av alle: henrettelsen, satt de med strikketøyet i fanget – og i følge historiske kilder lot de under den franske revolusjonen en maske falle for hvert hode som løsnet av giljotinens kjappe hogg. Men jeg lurer likevel på om denne fortellingen – en leketøys- rød ull-overtrukket giljotin, et banner i restegarner for omsvøpsløst fortalt. Alt blir sagt med en gang. Alt som gjenstår for meg er å rygge litt beskjemmet inn i et hjørne og håpe jeg aldri slipper kniven eller maler banneret, men det er jo nærmest et permanent ønske.

Slumretepper og kosehelter
Annette Streyl strikker også maktsymboler, men hos henne får de en løsere opphenging. Den tyske riksdagsbygningen eller IKEA, sirlig beregnet og maskinstrikket med alle detaljer på plass – underliggjøres når de ulike bygningene henger – som pelsen til flådde dyr – på en snor. Men metoden får ikke spille hovedrollen. Garnet føyer seg etter arbeidstegningene, ullen er stum og ettergivende og maskene anonyme. Kuppelen til riksdagen er sammensunket som en tømt blære, de tyske flaggene henger som små merkelapper. Ikea er et blått slumreteppe, med muntre gule islett og en grå og hvit hovedvei langs kanten. Dette globale markedsteltet, gjenkjennelig over hele verden, med umåtelig innflytelse over menneskelig samliv i hele den moderniserte verden, er her redusert til et elastisk og slitbart tegn.

Mark Newport beveger seg inn i det samme landskapet, der små marginer skiller det offentlige jeg fra et privat og personlig og det passive fra det aktive indivi- det. Han har strikket supermanndrakter. Store, velutstyrte, grovstrikket, romslige, og alt annet enn praktisk på den sexy måten supermanndrakter skal være – glatt og friksjonsfri. Draktene er snarere sexy på en kosete måte, en utgave av mjuk mann med skøyteløperlår og finlandshette – og en lang rekke med knapper bak. Han lener seg likt Dave Cole til de konnotasjonene som strikkingen som aktivitet og metode frambringer: nærsynt plundring med endeløse tråder for varm omsorg – og løsriver deretter innholdet fra formen.

Skyggespill og gule røtter
Et annet sted i utstillingen får den løpende tråden et helt annet potensiale, den beveger seg møysommelig, repeterende og binder seg selv sammen til et skyggespill mellom veggen og rommet. Heidi Kennedy Skjerve har strikket for hånd, et skimrende grått flak i lin, og slik det er montert på veggen er forbindelsen til det monokrome maleriet ingen hemmelighet. Betraktningen av Grå skrift er som øvelse en langsom nedtelling til nærvær. Trådene puster i de mellomrommene som oppstår – er det lyset eller garnet, eller er det virkelig forskjeller i det ubestemmelige grå? Det er som en knapt merkbar endring av lufttrykket.

Annette Streyl, AT&T, New York 195x60x28cm

Growing a carrot skriver Anu Tuominen og stiller tittelen opp sammen med et oransje langstrukket kremmerhus. Det er ingen gulrot her, men heller ingen pisk. Trådene er tynne og pinnene spinkle. Fargen er sterk. Skjødesløst hengt opp på veggen, likt et annet verk hun viser, Mrs. Albers colour mixture. Sju små kvadrat, uavsluttede, strikket med tre tråder i rødt, gult og blått. Trådene henger fra pinnene ned i hver sin kurv der nøstene ligger.

De har de samme fargene men med ulike nyanser (same, same, but different). Ingen kvadrat er like, skiftningene går mellom surt gult til varm gylden, til kjølig lilla og dus rød. En så presis gjengiving av fargeundersøkelsene til Josef Albers at de nesten framstår som selvfølgelige.

Den spunne tråden finner vi gjenfortalt i mytologiens ulike fortellinger som skjebnetråd, der forventningen om en guddommelig uavvendelighet er snodd inn i materialet. Det er et godt stykke fra farmors raggsokker til Nornenes tråder, og det er muligens denne gapende avstanden som er utstillingens hovedproblem. Strikknikk har gode enkeltverk, men framstår samlet som spinkel. Dramaturgien virker uklar, det er et rytmisk forløp som tasler litt formålsløst av gårde i salene på Vestlandets Kunstindustrimuseum, en ting her og en ting der. Når museet undersøker strikking i en kunstkontekst, som de gjør gjennom denne utstillingen, så lurer jeg på hvorfor de ikke gjør det med større tyngde og presisjon, eller med større overskridelser. Når slutter strikk å være strikk, er en maske nok? Det som sniker under Strikknikk er det samme som rammer mange temautstillinger basert på materialitet og metode – det virker som et snevert perspektiv å se verden gjennom. Selv med Dave Cole sine selvbevisste undersøkelser ble utstillingen litt løs, og det var lite som overrasket og pekte i retning av noe hittil ukjent.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: