Fotklutenes skjønne gjenoppstandelse

Inger Johanne Rasmussen, Fot 48x50cm. Foto: Renato Langfeldt

Fotklutenes skjønne gjenoppstandelse

Hva? En teppeutstilling laget av fotkluter?

2. November 2008


Har ikke denne Inger Johanne Rasmussen noen som helst forståelse for hvilke såre og ømme minner hun fremkaller hos en gammel fotsoldat når hun fyller Sørlandets kunstmuseum med den slags ufyseligheter? Har ikke denne sydama, eller hva hun nå er, noen medlidenhet med den stakkars rekrutten som for femti år siden kom tilbake etter utmarsjen i Gudbrandsdalen med føtter så ømme at han følte at han gikk på glødende kull, med fotblader som måtte plastres så ettertrykkelig at Mannskapsavisa tok opp saken og spurte om marsjmerket burde forbys?

For fotklut, mine damer og herrer, var altså en maskulin, militær bekledningsgjenstand, en klut av ull på ca 30x30 centimeter, som soldatene brettet rundt føttene i stedet for å ta på strømper før de stakk foten ned i militærstøvlene. Og det har gått rykter om at Inger Johanne Rasmussen har fått overlatt et helt lass fra den gamle sjoddyfabrikken Torridal Tweed i Kristiansand.
Et helt lass!

Men er jeg kommet på feil klode? Innenfor de store veggene på Sørlandets kunstmuseum finnes ikke snev av verken fotsvette eller plaster, men tvert imot en aldeles praktfull utstilling, som i første rekke ikke ser tekstil ut, men som har suget opp i seg hele 1900-tallets malerihistorie, fra bølgende jugend til hardkantet minimalisme, fra nyromantikk til opart, fra Vasarelys bedragerske streker og former til Eschers klaustrofobiske labyrintbygg.

Men går du nærmere innpå bildene, forstår du hvorfor Inger Johanne kaller utstillingen for Gjenfortellinger. For bakom den raffinerte formen ligger det bestemorsminner fra kjøkken og soverom, fra bestestue og sommerveranda, noen ganger helt opp i dagen, noen ganger skjult som på et fiksérbilde. Her finner du skarpskårne åklær og forseggjorte lappetepper, smårutete kjøkkengardiner og blomstrete tapet, sirlige blondeduker og svevende små fargesirkler som på en polka-dot sommerkjole.

Og fotklutene er der i høyeste grad, viser det seg, noen ganger farget, noen ganger i sin opprinnelige tilstand, med rustbrune flekker etter størknet utmarsjblod. Her og der, hvor teppene krever større flater, har hun kostet på seg metervare av et italiensk stoff som harmonerer fullstendig med fotklutene. Og alt har hun personlig sydd sammen med millioner av bittesmå sting. Det er imponerende gjort.
Formmessig opererer Inger Johanne Rasmussen i stort format, enten hun lager klart avgrensede firkantede tepper, eller gjennomhullede tepper med ujevn ytterkant, som på en sterkt forstørret blondeduk. Komposisjonsmessig bygger hun hovedsakelig på motsetningen mellom rette linjer og runde, organiske former. Det lar seg avlese i svært mange av hennes tepper. Blomsterranker står mot en bakgrunn av striper eller kuber sett fra en skrå vinkel, slik som i Tumbeling blocks, der også enkelte av kubene river seg løs fra sine strengt oppmarsjerte naboer.

Hun lar åkleet Overlevering få en helt ny dimensjon ved å la de nederste rutene bre seg ut i perspektiv, og lurer inn to kjøkkenstoler, stilt mot hverandre, som en forklaring på arbeidets tittel, godt skjult som på et fiksérbilde. Man skal kikke godt etter på Inger Johanne Rasmussens bilder! Nederst på det kaleidoskopiske Crazy Quilt, som er inspirert av anglo-amerikanske lappeteppemønstre, dukker det plutselig opp en liten pip-pip i alt virvaret.

Hun bryter med velkjente rødrutete kjøkkengardinmønsteret med en rad hjemlig assosierende symboler som et hus, et vindu, en stol, en seng, og kaller teppet Magnetisk hjem. Lappeteppet Lysthus, som hun bygger tradisjonelt opp av flerfargede firkanter inne i hverandre, utstyrer hun med et lite rødt lysthus i sentrum. I Glasshus har hun, som navnet sier, byttet lysthuset ut med et lite souvernirhus av den typen som står på kommoden i en vannfylt kolbe, og som det snør på når man rister på kolben. Kitsj i virkeligheten, men ikke i Inger Johanne Rasmussens gjenfortelling, der det inngår i et teppe av striper, blomster og snøballformer. For blomstene er falmet, snøballformene er grå, og det stiger forurensende røyk opp av pipa på glasshuset.

<p>Inger Johanne Rasmussen, Glasshus 245x315cm. Foto: Renato Langfeldt</p>

Inger Johanne Rasmussen, Glasshus 245x315cm. Foto: Renato Langfeldt

Inger Johanne er nok romantiker, men på en rasjonell måte. Hennes moderne arbeider gjenskaper en følelse av noe hjemlig og gjenkjennelig, uten å bli banalt. Her er ingen grumsete farger eller tåredryppende motiver. Hun behersker virkemidlene. Og hun har en mening med det hun gjør. Hun hedrer kvinnene som har gått foran, men i en samtidskritisk form.
Og ikke alt er frydefullt i hennes verden. Teppene Låst hjem og Mørkt hjem gir ingen plass til idyllen, dystre i fargene som de er, som på et maleri av Tapies. Det første er bygget opp av stramme, regelmessige, loddrette striper, så vidt myket opp av små kors av broderimønster. Det andre består av et kaos av former i mørke farger, fremstilt på en nærmest kubistisk måte.
Samfunnskritisk er hun i det dystre og truende Fremmed by, som utelukkende består av tettpakkede kubehus, sett på skrå ovenfra, uten plass til blomster eller mennesker. Labyrint kan kanskje oppfattes på tilsvarende måte, i den finnes overhode ingen utgang, bare et hull i midten som man på avstand skulle forsverge at også var et reelt hull i teppet. Det er det ikke, men tvert imot et eksempel på Rasmussens evne til å skape optiske illusjoner som er en Vasarely verdig.

Og det velkjente kitsjbildet av engelen som leder to småbarn over en bekk, tar hun et oppgjør med i Trygg i fare, der hun speilvender motivet og snur opp ned på fargene, slik at engelen står mørk mot en nattsvart himmel over de to barna. For kanskje er illusjonen om at engelen skaper trygghet en løgn, mener tydeligvis Inger Johanne Rasmussen, uansett hva prinsesse Märtha Louise måtte mene om det.
Til gjengjeld slipper hun seg riktig løs i det lille Forkle, som fortoner seg som et lite stykke readymade, med sine folder, lommer og røde små spetter. Lekent er også det store Kjede, der ovaler like fargerike som nonstop-drops slynger seg mot en bakgrunn av fire store, markante kvadratfelter. Mer virkningsfullt er Rød hage, der filtsirkler av varierende størrelse kommer svevende mot deg i deilig optisk bedrag. Inger Johanne Rasmussen (1958-), som er utdannet i Bergen og Stockholm, har allerede en lang karriere bak seg, som tekstil- kunstner, designer, scenograf, pedagog, forfatter og tillitsvalgt. Hun har designet mange gulvtepper til Hødnebøs møbelfabrikk i Risør, Woolin, som smykker norske ambassader over hele verden. Hun har levert en rekke utsmykninger til offentlige bygg, blant annet til Oddernes kapell i Kristiansand og Riksrevisjonen i Oslo. I de senere år har hun konsentrert seg om lap- pesøm, collager, som hun for første gang viste et lite utvalg av i Kunstnerforbundet i januar 2006. Og så slo hun ut i full blomst, med utstillingen i Kristiansand ved årsskiftet 2006-2007, som også ble en publikumssuksess for museet.

Knutepunktinstitusjonen Sørlandets kunstmuseum står i en særstilling blant våre kunstmuseer, fordi det er forpliktet til å ta seg av kunsthåndverk på lik linje med billedkunst. Nå er jo grensene mellom de to begreper svært utvannet etter hvert. Men hvis vi skal holde oss til de gamle grenseskillene, kan det i høy grad diskuteres om ikke Inger Johanne Rasmussens utsøkte tekstilkomposisjoner er billedkunst så god som noen. I hvert fall fikk museet her demonstrert hvor perfekt en separatutstilling av denne type fyller de store lokalene. Rasmussens Gjenfortellinger var en verdig etterfølger av stormønstringene til for eksempel fra Kjell Nupen og Leonard Rickhard.

Til utstillingen hadde Sørlandets kunstmuseum utarbeidet en fyldig katalog, der kunsthistorikeren Else-Brit Kroneberg skriver instruktivt om Inger Johanne Rasmussen og tradisjonen, og kunstneren selv kommer med muntre bemerkninger om sitt arbeide.

”Jeg er mest glad i å sy. Mens jeg syr gleder jeg meg til å bli ferdig så jeg kan komme i gang med å tegne et nytt teppe. Derfor syr jeg fort og tar med sytøyet overalt. Jeg er en utålmodig tegner fordi jeg er så spent på å se fargene i stoffet. Ofte klipper jeg i halvtørt nyfarget stoff fordi jeg ikke klarer å vente til det tørker helt. Klippingen er gøy, men litt nifs, jeg kan fort ødelegge masse stoff og det blir alltid litt annerledes enn jeg har trodd på forhånd. Derfor klipper jeg kjapt, for jeg er så spent på å lime sammen lappene og se hvordan det blir. Riktig inntrykk får jeg ikke før hele teppet er klippet ferdig, derfor haster det. Kan hende må jeg gjøre om mange ganger, og det liker jeg ikke, for jeg gleder meg jo til å begynne å sy igjen. Sånn er det”, skriver Inger Johanne Rasmussen, som med sin store og gjennomførte utstilling i Sørlandets kunstmuseum tok steget opp i første divisjon blant våre tekstilkunstnere, for å si det militært.

Fotklutene er forlengst ute av forsvaret, men sannelig kan de være kvinnelige også! Så Rasmussen får være tilgitt at hun innledningsvis tråkket på mine ømme tær!

<p>Inger Johanne Rasmussen, Bolster. Foto: Renato Langfeldt</p>

Inger Johanne Rasmussen, Bolster. Foto: Renato Langfeldt

<p>Inger Johanne Rasmussen, Trygg i fare 90x78cm. Foto: Renato Langfeldt</p>

Inger Johanne Rasmussen, Trygg i fare 90x78cm. Foto: Renato Langfeldt

Inger Johanne Rasmussen, Magnetisk hus 74x94cm. Foto: Renato Langfeldt

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: