Hardere stoffer

Arbeid med aluminiumsplater. Foto: Løvaas og Wagle

Hardere stoffer

Wagle & Løvaas’ utsmykking av operaen i Bjørvika

Det er bare å glede seg. Utsmykkingen av eksteriøret av den nye Operaen i Bjørvika er fascinerende og imponerende. Det har vært utfordringer for Kirsten Wagle & Astrid Løvaas, men de har løst dem på en forbilledlig måte. Det har de gjort ved å forene sine erfaringer fra det tekstile feltet med høyteknologi. Det er en forening av det manuelle og maskinelle.

8. September 2006


Nytt Operahus i Bjørvika, Oslo

Utsmykking: Kirsten Wagle og Astrid Løvaas Arkitekt: Snøhetta

Oppdragsgiver: Utsmykkingsfondet for offentlige bygg

Kunstneriske konsulenter: Anne Knutsen, Sonja Wik og Oddvar Darren

Utsmykkingssum 734.000

Noe av det beste ved utsmykkingen er at den har visuelle og intellektuelle kvaliteter, og at det er en slags subtil monumentalitet ved den. Men det som kanskje er det aller mest overraskende er at Wagle & Løvaas har gjort Operaen til en rundskulptur.

Utfordring
Kunstnerne ble gitt oppdraget1 å kle fasadene til det nye operabygget i Bjørvika. De arealer det dreier seg om er fasader på gatenivå, scenetårn, teknisk rom over tak, samt verksteddelen. Operahuset vil ha en gjennomgående og konsekvent bruk av aluminium, glass og marmor i eksteriøret.
Ut fra kravspesifikasjonen fra byggherren har kunstnerne måttet forholde seg til grå, elokserte aluminiumsplater som skulle være perforerte. Hver plate målte 60 x 360 cm. Disse platene monteres liggende på et skjelett som står ca. 30 cm ut fra den indre bygningsstrukturen. Det totale arealet utgjør om lag 6000 m2. Perforeringen av platene skulle ha til hensikt å slippe inn lys og luft, av praktiske og funksjonelle årsaker. Antall hull, størrelsen, samt avstanden mellom dem på hver plate kunne variere.

Løsning
Som tekstilkunstnere valgte Wagle & Løvaas å forholde seg til det tekstile feltet. Nærmere forklart tok de utgangspunkt i et gammelt vevmønster som de fant i Den norske husflidsforenings ”Håndbok i veving”, 9. utgave, utgitt i 1951. Det er tale om en binding til et vevmønster for en type nyttevev, for eksempel håndkle eller klut. Trådene i dette er omdannet til store firkanter som er definert på hver enkelt plate.
I sin prosjektbeskrivelse beskriver kunstnerne en løsning som kan sies å være et modulbasert system bestående av åtte variabler. Det vil være det samme mønsteret, dvs. de samme variablene, som gjentas over store flater. Betrakterens avstand til operaens fasader, samt skiftende lysforhold vil skape en visuell dynamikk i bygningens vertikale flater. Kravet om perforerte plater – av hensyn til lys og luft – vil også være varierende på de ulike delene av bygget. Hullenes størrelsesmessige variasjon vil således bidra til denne visuelle dynamikken. Kunstnernes ambisjon var,– dvs. da prosjektbeskrivelsen ble skrevet i august 2003, – også at mønsteret skulle ha en viss grad av lesbarhet på avstand, for eksempel fra Ekebergåsen.

Problem
Det viste seg etter hvert at kravspesifikasjonen ikke kunne oppfylles. Det ble konstatert fra byggherrens side at de perforerte platene kunne bidra til, bent frem sagt, infernalske lyder ved ugunstige vindforhold. Dette kunne igjen vise seg uheldig for forestillingene. Tester utført på Byggforsk ved Sintef i Oslo viste at problemene kunne løses ved å gjøre hullene større. Men dette ville skape nye problemer; ved nedbør ville vann trenge inn mellom platene og den indre bygningsstruktur og danne fuktproblemer.

”Rip it up, and start again”
Høsten 2004 måtte kunstnerne så å si begynne forfra igjen. I denne perioden tok de opp igjen muligheten for rent faktisk å flette platene, slik at fasaden ville få en tydelig bølgende struktur, eller et tydeligere spill mellom det konkave og konvekse.
Hva gjør man når den opprinnelige planen ikke kan gjennomføres? Dette var for kunstnerne dobbelt utfordrende, fordi oppdraget var gitt at platene skulle være perforerte. For å gjøre en lang historie kort så fant de et utgangspunkt for en ny løsning i en beskjeden marmorskulptur av Alberto Giacometti.2 Dens kvadratiske flate består av fire punkter, hvorav to er konkave og to er konvekse.
Ved å la platene få stanset inn konkave og konvekse felt kunne de fortsatt forholde seg til det opprinnelige vevmønsteret de hadde funnet i ”Håndbok i veving” – de hadde ikke mistet tråden (forsøk på vittighet er tilsiktet). Da de kom frem til en slik løsning, måtte de finne et firma som kunne ta utfordringen. Løsningen var å finne hos RM Rich. Müller A/S i Danmark. Det som nå gjensto var å komme frem til de riktige størrelsene på de konkave og konvekse formene for å oppnå den ønskede virkningen; at mønsteret ville tre frem på de ulike fasadeveggene. Det som er interessant å vite – men som er vanskelig å se – er at de konkave feltene er små, kjegleformet, mens de konvekse feltene er store og kuleformet. Dette er ikke uvesentlige faktorer når det kommer til stykket.

Utsmykning eller dekor?
Jeg har lurt litt på hvorvidt man skal kalle dette utsmykking eller dekor. Jeg mener; under normale omstendigheter vil en utsmykking bestå av et eller flere enkeltelementer, for eksempel Terje Uhrns utsmykking i Regjeringskvartalet eller Anne-Karin Furunes’ utsmykking av Nationaltheatret stasjon. Det som Wagle & Løvaas her har prestert minner meg mer om dekor, og da skal det forstås i ordets beste betydning. To tilsvarende utførelser som rinner meg i hu er fasaden av Tinghuset i Oslo, samt Oslo Spektrum. Jeg ser ikke på dem som utsmykkinger per se, men mer som dekorering av fasade.

Det visuelle
Det visuelle aspektet er interessant fordi det er først på nært hold man oppdager verket (skal man se på det som ett verk?). Dekoren og bygningen spiller på lag og gir plass til hverandre. På avstand ser man Operaen med sine vegger, tårn og fasadeløsninger. Når man kommer inntil, enten på gateplan eller på taket, så trer dekoren frem. Skjønt, man er avhengig av å vite at dette er et bevisst grep fra kunstnernes side; at de pregete aluminiumsplatene er dekor. Det er derfor jeg viser til Tinghuset og Oslo Spektrum. Byggverkene er så store at fasadenes dekor så å si forsvinner med mindre man minner seg selv – eller blir påminnet – om at vi her faktisk har å gjøre med kunstnerisk utsmykning.
Når Operaen blir tilgjengelig for publikum, så kan man gå rundt og omkring og se på overflaten, samt spillet mellom lys og skygge. Gå og se og forestill deg at solen går sin gang. Forestill deg solen tidlig morgen, formiddag, ettermiddag og kveld. Forestill deg hvordan fasaden skifter karakter gjennom dagens løp. Forestill deg hvordan de enkelte platene – hver for seg og sammen – spiller med og mot hverandre i et lys/skyggespill. Du beveger det rundt bygningen – som om det kunne være en moderne rundskulptur. For deg som betrakter handler dette også som tid som bevegelse og tid som erfaring.

<p>Scenetårnet kles med aluminiumsplater. Foto: Statsbygg</p>

Scenetårnet kles med aluminiumsplater. Foto: Statsbygg

Det intellektuelle
Dersom vi går videre fra det visuelle – og det skal vi i alle henseender gjøre – så begynner det å åpne seg en rekke betraktningsmåter. Det er alltid en interessant utfordring å se hvilke referanser som kan vise seg i betraktningen av kunst og arkitektur. Det følgende står for min regning, men jeg tør mene at selv om kunstnerne kan være uenige, så vil jeg mistenke dem for i det minste å ha kjennskap til enkelte av momentene jeg trekker frem.
Enkelt sagt ligger det mange ulike lag i betraktningen av Wagle & Løvaas sin utsmykking av operaen. I stikkordsform kan nevnes braille, tekstilt, taktilt, geometri, det digitale, repetisjon og minimalisme, for bare å nevne noen få.
Noe av det første som slo meg da jeg kom på nært hold var at fasaden kunne ses som tekstfragmenter skrevet i ’braille’. Men dette er ikke blindeskrift, det bare minner om. Likevel finnes det et berøringspunkt i kunstnernes tekstile erfaringer og blindeskriftens taktile forutsetning. Blindeskriften forutsetter berøring, så forventer fasaden det samme. Vi kan se, men det kan ikke leses noen mening ut av dette.
Det andre er foreningen av det gamle og moderne. Fasaden uttrykker en visuell digitalitet, eller er det omvendt? Selv de mest komplekse strukturer kan reduseres til enkeltheter. Kort fortalt – og sterkt forenklet – så består et dataprogram av 1 og 0 (én og null). Aluminiumsplatene har utstansninger som er konkave eller konvekse. De konkave er mindre i omkrets enn de konvekse – altså 0 (konkav) og 1 (konveks).
Som nevnt er det åtte grunnformer som gjentas og som danner mønsteret. Prinsippet kjenner vi igjen fra minimalismen. Enkle geometriske eller standardiserte former som repeteres. Men dette er minimalisme i form, ikke i innhold. Utsmykkingen spiller på lag med Operaen og er i seg selv alt for referensiell.
Jeg skrev ovenfor at det ikke kunne leses noen mening ut av mønsteret. Det er feil. Slik braille kan leses av den som kan det, slik kan mønsteret i fasadene leses av dem som kjenner sin tekstil. Vi andre øyner kanskje ikke dybden?
I forbindelse med deres store utstilling i Kunstnernes Hus våren 1995 skrev Åsmund Thorkildsen i katalogessayet at de insisterer på å være tekstilkunstnere. I fall du lurer; de insisterer på det fremdeles. Det er egentlig ikke vanskelig å være enig med dem. Rett nok har de, i forbindelse med operaen gått over til hardere stoffer, men prinsippene er de samme. Dessuten tør man være enig om at måten de har løst utfordringene på er imponerende. Det Wagle & Løvaas har bidratt med er ikke grensesprengende, men mer presist; grenseutvidende. Det ligger en ørliten, men ikke uvesentlig forskjell her.
Kunstnerne har utfordret seg selv, og således maktet å utfordre og – notabene! – både utvikle og utvide det feltet de befinner seg innenfor.

1 Wagle & Løvaas fikk oppdraget ved at utsmykkingskomitéen for operaen vurderte en rekke kunstnere som kunne være aktuelle for oppgaven. Tre kunstnere ble innkalt til intervju, og ut fra intervjuprosessen ble oppdraget gitt dem.
2 Alberto Giacometti, ”Marbre” (1931-32), marmor, h 37 cm

<p>Lysgården bekledd med aluminiumsplater, detalj. Foto: Statsbygg</p>

Lysgården bekledd med aluminiumsplater, detalj. Foto: Statsbygg

<p>Lysgården bekledd med aluminiumsplater. Foto: Statsbygg</p>

Lysgården bekledd med aluminiumsplater. Foto: Statsbygg

<p>Plan over Operaen med Scenetårnet (1) og Lysgården (2). Illustrasjon: Statsbygg<br />
Lengdesnitt av Operaen. Illustrasjon: Statsbygg</p>

Plan over Operaen med Scenetårnet (1) og Lysgården (2). Illustrasjon: Statsbygg
Lengdesnitt av Operaen. Illustrasjon: Statsbygg

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: