HØSTUTSTILLINGEN • ÅRSUTSTILLINGEN  2012

Hanne Friis, Masse – Gul detalj   Foto: Øystein Thorvaldsen.

HØSTUTSTILLINGEN • ÅRSUTSTILLINGEN 2012

En middagsinvitasjon med mangfoldige gjester.

Høstens viltgryter står for tur. Det arrangeres festlige sammenkomster både hos billedkunstnerne og kunsthåndverkerne. Det kunstinteresserte norske folk samles for årets høydepunkt; Høstutstillingen for billedkunst og Årsutstillingen for kunsthåndverk. Begge trekker stort publikum, og nyter oppmerksomhet fra presse og fagmiljøet.

14. December 2012


Høstutstillingen, eller Statens kunstutstillling, fyller 125 år i 2012. For første gang med en jury som ikke er valgt med fagspesifikt ansvar. Det er 91 kunstnere antatt på Høstutstillingen, hvorav 7 verk er plassert på Oslo S. Årsutstillingen til Norske kunsthåndverkere følger samme mal som tidligere år. Juryen består av fem medlemmer: tre kunsthåndverkere, én invitert gjest fra utlandet og Nasjonalmuseets representant. Der er 48 kunstnere antatt med 71 verk. Begge utstillingene er åpen for alle, både profesjonelle og amatører kan søke. Dermed utløser man denne voldsomme mengden med verk som sendes inn. Spesielt for Høstutstillingen. Mye av det oppfattes som støy i juryprosessen, og gjør arbeidet unødvendig tidkrevende.

Høstutstillingen synes også i år å representere alle kunstarter. Flest i såkalt andre teknikker, installasjoner, video, performance og minst av tekstil, kun fire verk. Det er uvisst om denne reduksjonen av tekstil skyldes den nye juryordningen, eller om det avspeiler kvaliteten på det innsendte materialet. 

Hanne Friis stiller ut tekstil både for Høstutstillingen på Oslo S, og i Kunstindustrimuseet for Årsutstillingen. Hennes verk, Refleksjoner (Kamuflasje) henger ved nedgangen til T-banen. Kunstnerne på Oslo S er, av en uforståelig grunn, ikke representert i hovedkatalogen, men til gjengjeld får de en bedre presentasjon i en liten brosjyren som er laget til Oslo S.  Refleksjoner (Kamuflasje) er så godt integrert at jeg må lete litt for å finne det. Men når det først fanger oppmerksomheten, blir det værende. Tekstilen kommer langsomt til syne i det første dagslyset, senere gløder det magisk og skinnende i publikumshallen. Friis har bokstavelig talt laget en himmel over de reisende, en slags soloppgang for brukerne ettersom lyset forandrer verket. Et nydelig, og motsatt av hva man skulle tro ved første syn, stramt uttrykk, tiltalende i all sin gråhet.

På Kunstnernes hus finner vi Kristine Fornes. I år på Høstutstillingen, i fjor på Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere. Slik blir både hun og Friis et godt eksempel på turismen innenfor kategoriene. Et år kunsthåndverker, et annet billedkunstner, eller kanskje begge deler, og synliggjør dermed det unødvendige og villedende ved å ha to organisasjoner for de samme menneskene. Slik blir kunstnerne selv det beste eksempelet på at inndelinger og klassebestemmelser er utdaterte og problematiske. Organisasjonene synes å tjene mer autonome interesser enn et åpent og inkluderende kunstliv.

Kristine Fornes og Hanne Friis arbeider begge med et tekstilt materiale, men i hver sin ende av “betydningsskalaen”. Fornes arbeider litterært med broderi på lerret. I år viser hun broderi på slitte linhåndduker. To landskaper, I regn og stille grått og I krull er titlene som viser utsnitt av typiske norske steder med gammeldagse hus og stabbur tett i tett. Arbeidene er lavmælte, vakre og tilsynelatende hverdagslige, men rommer en hel verden av tanker og betraktninger rundt det rurale kulturlandskapet vi forlater. De er et nostalgisk vitnesbyrd over en annen tid, noe som forsterkes av de utslitte og hullete tørkehånddukene.

Jeanett Goodwin leverer en liten lekkerbisken av et verk; Uten tittel (Sceneteppe fra Groruddalen). . Et nydelig stykke digital jacquardvev viser et utsnitt av et bylandskap. I kofferten, som følger med, ser vi trådprøver og utstyr sammen med et foto som viser hele bildet som vevnaden er et utsnitt av. Sannsynligvis er meningen å veve hele, men denne innsikten i en prosess, fornemmelsen av det uforutsigbare ved et resultat vi ikke kjenner, forekommer meg ytterst besnærende. Risikoen som ligger innbakt når tankene fullfører verket. Alt dette, og selvsagt den taktile skjønnheten ved verket, gjør at det blir et av utstillingens høydepunkt for meg.

Andre verk å dvele ved er Beret Aksnes, Pi med 1108000 desimaler 1 og 2. Aksnes kjenner vi som tidligere tekstilkunstner med filtarbeider. Nå viser hun store print på nesten tre meter, med desimaler, der hvert tall har en fargekode. Pi kjenner vi vanligvis som 3,14. Her er en million, etthundreogåttetusen desimaler føyd til i en utstudert fargeblanding på dypblå bakgrunn. En vakker matematisk himmel. Tankevekkende, suggererende og minimalistisk.

Sigbjørn Bratlie har malt en fillerye. Gledelig og uventet stusser man over det abstrakte maleriets tydelige lesbarhet. I 2012 streber man ikke lenger etter det rene maleriet, men maler lystig det minst, høyverdige hverdagsobjekt vi kjenner. Det laveste gjenbruk laget av utbrukte filler og vevd av kvinner; gulvmatta vi tråkker på. Det gleder meg - kunsthistorien har vært preget av alt for mange pretensiøse menn.

I den venstre overlyssalen domineres gulvet av Per Christian Nygårds Untitled House. En boligblokk skåret ut av pappesker. Verket er seks meter langt og to meter høyt og bredt. Et minutiøst og tidkrevende handarbeid som fungerer både i forhold til kroppen og tankene. Verket er innbydende i legemsstørrelse, samtidig som det har et politisk aspekt og stiller noen ubekvemme spørsmål. Untitled House peker på det store antall mennesker som lever i kummerlige og ustabile hus i utkanten av våre byer. Men verket henspiller også på den rollen og påvirkningskraften arkitekturen har, og har hatt for menneskene: drabantbyer, bomaskiner, hemmelige byer og tidligere boligområder i Øst-Europa. Nå står mange av disse tomme eller rives. Samtidig migrerer store grupper grunnet krig, tørke og arbeidsløshet, og flere og flere bor under primitive forhold og i pappesker. Mange må tenke nye måter å bo og leve på, hvis alle skal få plass. Untitled House trekker linjene fra pappeskehus og lekehus til skjulesteder og beskyttelse. Et verk som står seg svært godt mot marmorgulvet på Kunstnernes hus.

Beate Petersens video, Nasseredin Shah and His 84 Wives varer i en time. Videoen utøver en voldsom visuell tiltrekningskraft og et insisterende nærvær i fortellerteknikken. Et nydelig verk som velfortjent mottok Høstutstillingsprisen – BKHs kunstpris.
Også Marthe Elise Stramrud vant pris. Hun mottok Norske Kunstforeningers debutantpris i samarbeid med Norges Gruppen for verket Untitled (Livingroom Poetics no. 1-7). Verket er akkurat som tittelen sier, stuepoesi. Stramrud bruker våre vanlige gjenstander og fotograferer dem i litt aparte sammenstillinger. Takket være et godt blikk og stødig fargesans, blir det morsomt, overraskende og poetisk.

<p>Sigbjørn Bratlie,  Uten Tittel. Foto: Anu Vahtra.</p>

Sigbjørn Bratlie,  Uten Tittel. Foto: Anu Vahtra.

Årsutstillingen gir et sympatisk inntrykk i år, med tanke på førstelinjetjenesten i døra, vaktene. De er vennlige, imøtekommende og hjelpsomme ved spørsmål. Også i år er utstillingen stram, severdig og interessant. Salene er tomme for publikum begge gangene jeg er der, i motsetning til Kunstnernes hus hvor man går i kø. Arbeidene er luftig og stramt montert på mørke, grå vegger. Det fungerer overraskende bra, samlende, seriøst og får de godt lyssatte verkene til å skinne. Der Høstutstillingen er kaotisk og sprikende, det ulydige barnet i barnehagen, er dette en gjeng som er godt oppdratt.

Hanne Friis deltar, som nevnt tidligere også her. Masse – Gul er tittelen på det 2 x 2,5 meter store verket montert på en endevegg. Verket fremstår lysende og kroppete, nitidig foldet og handsydd i bolker og klumper. Friis trekker veksler både på de tidlige verkene til Løvaas og Wagle, og May Bente Aronsen. Men der de arbeidet strammere og mer systematisk, sprenger Friis alle rammer som fins. Verket dirrer faretruende i spennet mellom skjønne vekster og utemmede organismer, som en levende bevegelig masse kravler det på veggen. Slik er det mer nærliggende å sammenligne det med John Kåre Rausteins monumentale Tetrapode 560.960.11, vist på RAM galleri i 2011, hvor han brukte samme teknikk. Men der Raustein arbeidet i delikat, lys bomull, bruker Friis skrikende, teknisk gore-tex. Den gir følelsen av å drukne, men i noe veldig vakkert. Og over det hele, den altoppslukkende brennende gule fargen. Hva er det; solskinn, faresignal eller gift? Et svært kraftig verk.

I samme rom finner vi nevnte May Bente Aronsen. Også en av dem som alternerer mellom utstillingene. I fjor husker vi hennes mektige verk, Curtain, fra Høstutstillingen. I år viser hun et flatere verk, kalt Resonance, på 2,5 x 3,5 meter. Presist utskårne sirkler fra forskjelligfarget filt er lagt lagvis og utgjør mønsterdannelsen. Via skalpell og håndkraft, med en nesten uforståelig kraftanstrengelse og tålmodighet, skjæres så frem et utsøkt filigransarbeid av blondeaktige hull og fargesterke sirkler mot grå bakgrunn.

Marit Akslen deltar med et stramt og tydelig verk kalt Unstitched Net laget av skjortestolper med knapper i vevteknikk. Akslen har, i hele sitt kunstnerskap, arbeidet med denne typen mannlige rekvisitter som hun former kjoler, klær og bilder av, med varierende resultat. På sitt beste synliggjør denne formen våre etterlatenskaper, både humoristisk og tankevekkende. Faren er at verkene kan få en slagside over i det overtydelige og banale. Vi husker det imponerende Against the wall, fra Kunstnerforbundet 2006, som virkelig synliggjorde tittelen; laget av skjortekrager og montert direkte på veggen. I Unstitched Net har det imidlertid oppstått en brist i nettverket, kameratskapet krakelerer, og verket fremmer en villet usikkerhet som er sympatisk. Der det er sprekker og rifter blir det plass til nye mønstre.

Digitalvevde bilder gjør seg mer og mer gjeldende. På Høstutstillingen så vi Jeanett Goodwin med sitt bidrag. På årsutstillingen deltar Kari Merete Paulsen med to vevnader; …og ute skinner solen samt Innsikt? Verkene er montert i forskjellige rom, og jeg er usikker på om det gagner arbeidene. Personlig ville jeg foretrukket å lese dem sammen. Det ene viser et vindu med hvitt lys utenfor. Det andre, kanskje samme rom, men med noe som ser ut som en behandlingsbenk med tomme reimer i forgrunnen. Verkene er tankefulle og forstyrrende, siden konteksten mangler blir publikum overlatt til egne bilder, minner og tolkninger. Dette er verkene man returnerer til, og finner seg selv stirrende ut i lyset og lengte bort.

Det er flere gjennomarbeidet og imponerende tekstile verk. Både Anne Kvam og Kiki Prytz Wilhelmsen deltar med broderi. Men der stopper også likheten. Kvam viser det stramme, nesten futuristiske ”tredimensjonale” Geometrisk tråkleri, militærperspektiv. Mens Prytz’ vakre bilde, Gul Sirkel, besnærer på en annen måte, selv om hun også spiller på aktive og passive flater.

Grunnet jubileet er katalogen til Høstutstillingen større enn vanlig og utformet som en bok. Bakerst finner man en artikkelsamling som belyser billedkunst fra ulike perspektiver. Utstillingsleder Ingrid Lydersen Lystad skriver som vanlig om Statens kunstutstillings historie, denne gang med Edvard Munch som omdreiningspunkt. Psykiater Finn Skårderud belyser møtet mellom kunst, verk og betrakter, og trekker en parallell til møtet mellom mennesker; hverken vi eller kunsten blir til uten andres erfaringer og tilstedeværelse. Professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Ståle Finke skriver litt svevende om billedkunsten og filosofien, - den fenomenologiske gjenoppdagelsen av mimesis. Professor ved Universitetet i Oslo, Johan F. Storm skriver interessant om billedkunsten og hjernen med fokus på nevrobiologiske prosesser og ny forskning innen nevroestetikk.  Gunnar Danbolt, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, skriver om fremtiden ved å se på nåtiden. Et fint lite løft og velkomment appendiks til utstillingen.

Også katalogen til Årsutstillingen er påkostet. Designkollektivet Yokoland er hyret som designere også i år, og bildematerialet fokuserer på innpakningen og reisen til verkene! Det er en forfriskende innfallsvinkel, men gjør samtidig katalogen ubrukelig som verksreferanse.

I det hele tatt er Årsutstillingen solid, vakker og interessant, slik den var ifjor. Det er fortsatt en fin blanding av konseptuelle verk og materialbaserte verk, selv om det konseptuelle er noe neddempet i år. Til gjengjeld er det mange historiefortellere og billedskapere i alle materialer og teknikker. Og det er felles for Høstutstillingen og Årsutstillingen i vår tid, de tilbyr en vei ut, enten du foretrekker historieskapende reiser, eller assosiasjonsskapende fortellinger.

Så kanskje stikker du først innom den rotete hjemmealenefesten på Kunstnernes hus. Plukker i herbariet til Barbro M Tiller, Gjenstridig Flora og ramler ned i kjelleren til Marte Gunnufsens Komm, Süsser Tod, før du roer tankene og nyter skjønnheten over designmiddagen på Kunstindustrimuseet? Og hvis alt annet feiler, kan du alltids feire døden på Christopher Nielsens dødsparty, Sarkofag og Mausoleum. Der du selv er dødens DJ, mens du rir på kistelokket mot universet, med en god whisky innabords. Vel bekommme!

<p>Hanne Friis, Refleksjon (Kamuflasje)  på Oslo S. Foto: Øystein Thorvaldsen</p>

Hanne Friis, Refleksjon (Kamuflasje)  på Oslo S. Foto: Øystein Thorvaldsen

<p>Kari Merete Paulsen,  Innsikt. 65 x 135cm. Foto: Kari Merete Paulsen</p>

Kari Merete Paulsen,  Innsikt. 65 x 135cm. Foto: Kari Merete Paulsen

<p>Jeanett Goodwin, Uten tittel (Sceneteppe fra Groruddalen). Foto: Anu Vahtra</p>

Jeanett Goodwin, Uten tittel (Sceneteppe fra Groruddalen). Foto: Anu Vahtra

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: