Tekstilverksted fjernes fra kulturhus

Irene Myran Foto: Johan Otto Weisser

Tekstilverksted fjernes fra kulturhus

62 år gammel nestor i kunstmiljøet i Kristiansand kastes ut av kulturhus for å gjøre plass for ungdommen.

Tekstilkunstneren Irene Myran har hatt kommunalt verksted på kulturhuset Samsen fra starten av i 1994. Da hun skulle fornye kontrakten, fikk hun vite at verkstedet var reservert for unge og nyutdannede kunstnere. Etter påtrykk og flere møter med kommunen fikk hun likevel fornyet kontrakten, men kun for to år.

17. November 2011


Myran er en av nestorene blant tekstilkunstnerne i Norge. Hun er medlem av både NBK og NK, er innkjøpt av alle kunstindustrimuseene i Norge, og står bak en rekke store utsmykkinger og utstillinger. Nå forbereder hun separatutstilling i Sørlandets Kunstmuseum i 2012.

Kristiansand kommune har satset målbevisst på å bygge opp et godt tilbud til kunstnere som vil arbeide i regionen, blant annet ved å etablere kommunale verksteder. Etter en prosess hvor kunstnerne er tatt med på råd er det etablert nye kriterier. Leser man kommunens kriterier for tildeling av kommunale verksteder, ser man fort at Irene Myran med svært god margin oppfyller alle tenkelige krav. Kommunens overordnede mål med ordningen er: ”….å bidra til profesjonalisering av kunstfeltet og tilrettelegge for sterke kompetansemiljøer og gode arbeidsvilkår for kunstnerne i Kristiansand.”

Kulturhuset Samsen har fra oppstarten i 1994 rommet en rekke ulike aktiviteter. Verkstedene som ble etablert med stabile leietagere, et keramikk- og et tekstilverksted, ble av daværende kulturdirektør Dagny Geveldt sett på som positivt for miljøet på Samsen. Myran har alltid oppfylt kriteriene. Hun har gjennom hele leietiden hatt høyt kunstnerisk aktivitetsnivå. Hun har også holdt foredrag, kurs og omvisninger for skoler, lærere, kunstskolen for barn og unge osv. Stadig med positive tilbakemeldinger. Det er med andre ord, bare én grunn til at hun ikke får fornyet sin leiekontrakt med 5 nye år; hun er 62 år.

Jeg tok en tur opp til Irene Myran på Samsen. Lokalet er et ombygget slakteri, og mye ble gjort for å muliggjøre bruk for en profesjonell tekstilkunstner. Lokalet er langt, 12–13 m inn mot en høy vegg. Der henger det tekstiler som er under produksjon til den store utstillingen om et år. I et tekstilverksted trengs det våtrom til farging og varmebehandling av tekstiler. Dette ble løst ved at et lite tilstøtende rom fikk innlagt vann og avløp. Her står det nå store kar og ulike maskiner til bruk i arbeidet. Ved enkle midler ble verkstedet et funksjonelt og profesjonelt arbeidssted.
                                                                     
Irene Myran er for tiden inne i en intens arbeidsperiode, og verkstedet bærer preg av heftig aktivitet. På veggene henger store tekstiler og det syv meter lange arbeidsbordet er fylt av modeller og skisser. Som alltid er hun intenst til stede og opptatt av tekniske og kunstneriske spørsmål. Det er tydelig at oppsigelsen ikke er særlig velkomment nå. Det har lenge versert planer om en veiutbygging som ville føre til at Samsen måtte flytte. Da Myran bare fikk en kortere leiekontrakt trodde hun det dreide seg om dette. Nå viser det seg imidlertid at veien er ”lagt på is”. Problemet oppstår når det gjøres en gjennomgang av alle kommunens verksteder. I denne prosessen ble verkstedene på Samsen omdefinert til korttids utleie for ungdom. Myran gikk ut fra at dette først ville gjelde etter at hun ikke lenger trengte verkstedet. Hun ble derfor overrasket og sjokkert da hun fikk vite at hun ikke ville få fornyet kontrakten etter 2011. 
                                                           
Jeg ringer til kulturdirektøren i Kristiansand kommune, Stein Tore Sorthe, for å spørre om hva som er status i saken. Han er klar på at kommunens interesse er å prioritere de unge. For kommunene er det et mål at de kommunale verkstedene skal ha en viss utskiftning, for å sikre rekruttering av nye kunstnere til byen. For hvem er det viktig at hun skal ut? Dette er ikke i tråd med kommunens uttalte intensjon om å bidra til gode arbeidsvilkår for kunstnere. Jeg spør om når Irene Myran ikke lenger var en ressurs for Samsen. Det får jeg ikke noe svar på, men Sorthe understreker at dette har vært en lang prosess, som ikke har med Myrans person å gjøre, men som han ikke ser noen grunn til å beklage. I tillegg, hevder han, har kommunen strukket seg langt for å imøtekomme Myrans behov. Hun har fått en overgangsordning som sikrer at hun kan gjennomføre utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum før hun må ut. ”Man må kunne endre premissene for bruken av kommunens lokaler”, sier Sorthe videre. Samsen er et kulturhus som har ungdom mellom 16 – 25 år som hovedmålgruppe.                                                     

Har kommunen tatt hensyn til de spesielle behov som en tekstilkunstner har? Sorthe svarer at de er klar over tekstilkunstneres plassbehov, men at det ikke har vært noe spesielt fokus på dette. ”Det er ikke urimelig at andre får sjansen til å ha et subsidiert verksted, tvert imot - da forskjellsbehandler vi ” sier Sorthe. ”Det er en underliggende premiss at det skal være en rotasjon, man har ikke verkstedene for alltid. Vi ønsker å kunne tilby dette til flest mulig, for å trekke nye kunstnere til byen”. Han ser for seg at det vil kunne la seg gjøre å finne et annet verksted til Myran, men selvfølgelig ikke på så fordelaktige betingelser. Til slutt understreker Sorthe:” Vi kan ikke ta personlige hensyn”.

Men det er svært nærliggende å ta det personlig når kommunen ikke vil fornye et leieforhold hvor man har oppfylt alle forpliktelsene som ligger i kontrakten og regelverket. Det er ikke noe å si på at Kristiansand kommune på sikt ønsker å bruke Samsen som ungdomshus. Dette dreier seg om kommunens manglende forståelse for verdien av forutsigbare arbeidsplasser for kunstnere.

Det er to problemer ved denne saken. For det første er det tydelig at kommunen ser på kunst som en aktivitet som ikke gir noe tilbake til samfunnet. Derfor er det et underskuddsforetak og en subsidiering som må spres ”rettferdig”. Hvis man derimot mener at kunstnere som Irene Myran er netto bidragsytere til kommunen, blir kulturdirektørens argumentasjon uholdbar. Da burde man nettopp prioritere kunstnere som holder høy kvalitet og høyt aktivitetsnivå. Mener virkelig kommunen at et arbeidssted er et privilegium man når som helst kan miste, hvis noen finner på en annen bruk av lokalene? Eller er kommunale verksteder kun et virkemiddel for å få profesjonelle kunstnere til å legge sin virksomhet til byen?                                                                                             

Ser man på levekårsundersøkelsene som er gjort blant kunstnere, så dokumenterer de at kunstnere ikke lever av sin kunst. Det er kunstneres eget valg og ansvar, men samfunnet trenger kunst og kunstnere. Kommunenes tilbud om verksted/atelier er den mest direkte og effektive støtten det er mulig å gi til kunstnere. Det er i samfunnets interesse å sikre at kunstnere blir gitt forutsigbare arbeidsforhold gjennom hele sin karriere, ikke bare opp til ca 55.                                                                                             
Det andre problemet er den diskrimineringen som her finner sted. At en som er 62 skal miste sin arbeidsplass for å gi plass til ungdomsaktiviteter, er ikke annet enn diskriminering.  Det er absurd å fjerne arbeidsstedet til en kunstner som er på høyden av sin karriere.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?