Kjartan Slettemark “Gi burkan et ansikt” 2007. Foto: KulturKonsept

Kjartan Slettemark

Kjartan Slettemark og "tilbakesprengningens kraft."

Kjartan Slettemark (1932-2008) har blitt stående som et symbol på en ny tid i norsk og skandinavisk kunstliv, som et personifisert paradigmeskifte. Med det banebrytende verket Av rapport fra Vietnam (1965) var Slettemark med på å lede et opprør som ikke bare innvarslet en ny estetisk sensibilitet. Verket knyttet også på nytt kunsten til samfunnet ved å gi en konkret situasjon, nemlig Vietnamkrigen (1955 til 1975), en billedlig form.

16. November 2011


I denne refleksjonen over Slettemarks bruk av ”nye medier” i kunsten, er det ikke Av rapport fra Vietnam, som skal stå i fokus. Heller ikke de nye mediene i seg selv, men heller hvordan Slettemarks kunstneriske strategier på 1960- og 1970- tallet kan oppfattes som et forsøk på å skape nye forbindelseslinjer mellom gamle og nye verdisett. Slik sett kan Slettemarks kunstnerskap også leses på bakgrunn av nye begreper, hvor den ofte anvendte ideen om ”grensesprengning” muligens kan byttes ut med en forestilling om ”tilbakesprengning” – der broen Slettemark bygde mellom det bestående og en ny virkelighetsorden, kommer til syne.

Det siste maleriet Slettemark lagde heter Hardangerbrud (1968).
Hardangerbrud er en malt ”byste”, 73.5 x 60.5 cm, abstrahert ned til en skikkelse som ligner et grotesk romvesen, mer enn en forgylt, norsk budeie. Romvesenets hodeparti opptar halve verkets størrelse og domineres av en ”hardangerkrone” som nesten sprenger maleriets øvre rammer. Det langstrakte rektangelet som utgjør kronen fortsetter nedover og smalner innover i maleriet før det til slutt danner en trekantform, skikkelsens ansikt. Fra ansiktets relativt definerte avgrensning, oppløses underkroppen i brede penselstrøk - blå, hvite og røde, som glir inn i bakgrunnen av rødt, grønt og gult. Kroppen smelter således sammen med landskapet i bakgrunnen – selve grunnlaget for hardangerbrudens eksistens, både som menneske og ideal.

Det er verdt å reflektere over hardangerbruden som det motivet Kjartan Slettemark valgte å ta for seg i hans siste maleri. Den radikale gesten Slettemark gjennomførte i verkene Av rapport fra Vietnam og No. 1 (1965) var inkorporering av hverdagslige elementer i maleriet.  I arbeidene brukte han plast, tekstil, metallbrikker og allerede definerte gjenstander som plastdukke og det amerikanske flagget. Dette var ikke nytt, men en viktig del av en ”annen” kunstnerisk tradisjon med røtter tilbake til dadaistene og Marcel Duchamp.

Inkorporeringen av hverdagslige gjenstander i kunsten ble allikevel sett på som et brudd med europeisk maleritradisjon. En tradisjon som var basert på begreper om universalitet og krav til verkets selvforklarende effekt, slik Håkon Stenstadvold påpeker i Aktuell debatt på NRK i 1965. Verket hadde en ”effekt”, men denne var av symbolsk art og ikke egentlig kunstnerisk.

<p>Kjartan Slettemark “Hardangerbrud” 73,5x60,5cm (1968) Drammen museum Foto: Bjørn Johansen</p>

Kjartan Slettemark “Hardangerbrud” 73,5x60,5cm (1968) Drammen museum Foto: Bjørn Johansen

Fra midten av sekstitallet fortsatte Slettemark med denne taktløse innblandingen av laverestående effekter. Han tok også skrittet videre ut – han forlot maleriets todimensjonale illusjonisme og begynte å ikle seg de verdiene han i første omgang plantet i Av rapport fra Vietnam. De første ”draktene” Slettemark begynte å kle seg i var plastavstøpninger. Han la duk over ansiktet og helte flytende polyester over. Slik Hardangerbunaden i kunstnerens øyne en gang representerte selve symbolet på urnorske verdier, skulle kunstnerens mange drakter nå stå for de verdiene som ville erstatte symbolene på et hierarkisk og homogent samfunn. Det ligger en viss arroganse i denne strategien – i mitt bilde skal den nye verden skapes. Samme strategi benyttet Slettemark seg av i No. 1, hvor krysset som motiv beskrev en tradisjon som elimineres til fordel for noe nytt. Denne latente arrogansen motvirkes likevel i Slettemarks inkorporering av referanser til situasjoner utenfor han selv. I Nixon Visions (1971-74), kan det virke som om Slettemark forsøker å smelte sin egen person sammen med andres situasjon, i et forsøk på å forstå hva som definerer de strukturene vi, med vilje, eller uvilje, innlemmes i.

Slettemark lot også ”publikum” være deltager i disse prosessene, en handling som artet seg mer som en evigvarende forhandlingsprosess enn et lukket verk i seg selv. Et neste skritt ble tatt da Slettemark kledde seg i hundens drakt, rettere sagt puddelen. Behandlingen han fikk, både fra kunstverden og det øvrige samfunnet, fikk Slettemark til å føle seg som en hund, noe han aktualiserte ved å sy en puddeldrakt av blonde parykker. Han troppet opp på en omvisning på Liljevalchs Konsthall i 1975, der han gikk ned på alle fire, logret og snuste en kunsthistoriker i skrittet.  For Slettemark personifiserte kunsthistorikeren et regime av meningsdannelse, basert på homogene strukturer – en videreføring av troen på mening definert av et felleskap, heller enn av møtet mellom individer.

Det er også denne innfallsvinkelen Slettemark viderefører kunstnerskapet igjennom. I Hardangerbrud vises én brud, en skikkelse som individualiseres ved måten verket fremføres på - som et romvesen i blant oss. Måten bruden smelter sammen med bakgrunnen på, signaliserer likevel regimet av homogenitet som undergraver det singulære, det unike. Slettemark understreker derfor at selv om drakten, det vi kler oss i, kan benyttes som et virkemiddel til å skape distanse, defineres vi likevel inn i noe annet. Noe annet bortenfor vår kontroll, med utgangspunkt i like sterke hierarkier og ideer om felleskap, ikke alltid forankret i noe positivt bekreftende.

I et av de siste arbeidene Slettemark utviklet på slutten av livet, videreføres denne dualiteten. I 2007 laget han en heldekkende burka, Gi burkaen et ansikt , hvor bare ansiktet, det burkaen er designet for å skjule, vises. Stoffet var dekorert med portretter av Slettemark kledd opp som Marilyn Monroe. Linjene han trekker mellom burkaen og Marilyn Monroe er slående. Marilyn Monroe ble i sin levetid, og for all ettertid, betraktet som et symbol på en tid. Idealene burkaen peker på skiller seg radikalt fra dette tidsbildet, men konsekvensen er den samme; både Marilyn og en kvinne i burka representerer idealer, ikke individet som bærer drakten. For å forstå strukturene som former menneskene, det som fjerner deres individualitet og gjør de til symboler, smeltet Slettemark, slik han også gjorde med Nixon, sin egen person sammen med ideen han søkte å forstå. Han skapte derfor ikke noe nytt, men brukte kunsten for å forstå det som allerede var.

Kjartan Slettemarks utvidelse av kunstens virkemidler må leses innenfor rammene av funksjonene de utgjør i hans arbeid med å forstå sammenhenger. Strategiene han benyttet seg av, enten i kraft av hundekostymer eller plastavstøpninger, handlet uansett ikke om å produsere en helt ny meningsvirkelighet, men heller, slik jeg beskriver over, å forstå det som allerede eksisterte. Det grensesprengende i Slettemarks kunstnerskap kan derfor forstås som en ”tilbakesprengning” – et forsøk på å implodere det allerede bestående. Hensikten med denne strategien er å avdekke strukturene som definerer meningen vi allerede er en del av, og som vi uansett tapre forsøk, heller ikke kan unnslippe. 

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: