Aurora Passero, fra utstillingen Ivory Tactics i Kunstnerforbundet. Foto: Øystein Thorvaldsen

KUNST SOM ERODERT TEKSTIL

I oktober presenterte Kunstnerforbundet separatutstillingen Ivory Tactics av Aurora Passero. Utstillingen bestod av 5 visuelt iøynefallende tekstilarbeider, hvor hvert arbeid fremstod med en egen identitet og uttrykkskraft – som om de hadde hver sin historie å fortelle. Det er likevel som helhetlig presentasjon denne utstillingen er sterkest og ved å følge systemet Ivory Tactics utgjør, fører Aurora Passero oss inn i en diskusjon som overskrider det enkelte arbeidets potensial for meningsproduksjon. Slik sett kan utstillingen leses som en diskusjon om kunst, heller enn en refleksjon over kunstverket som selvstendig meningsbærende størrelse.

14. December 2012


I utstilling Ivory Tactics presenterer Aurora Passero oss for et paradoks jeg ofte reflekterer over i møte med kunst; hvordan kan noe så radikalt visuelt og materielt, undergrave sin egen visualitet og materialitet ved å henvise til kvaliteter som, ved nærmere inspeksjon, ikke er en iboende del av det fysiske objektet man står ovenfor? Denne beskrivelsen kan kanskje oppleves som en floskel. Den er heller ikke ment som en påstand om at all kunst som produseres eksisterer som en indikasjon på et annet innhold enn akkurat materialitet og visualitet. Det er derimot ikke mulig å komme bort ifra det faktum at kunst alltid er et resultat av sammenføyninger; et sted der mange mindre deler slås sammen for å danne et nytt og større hele. Sagt med et annet ord; tekstil - ”et fleksibelt vevd materiale bestående av et nettverk naturlige eller syntetiske fibre, ofte beskrevet som tråd eller garn”. (Sitat fra Wikipedia). Opplevelsen jeg sitter med etter møtet med Passeros insisterende vakre arbeider er preget av et ønske om å samhandle med denne definisjonen; en opplevelse av at trådene som utgjør de vevde arbeidene insisterer på å bli plukket fra hverandre i forsøket på å komme frem til kjernen av deres opprinnelse. Ikke som en invitasjon til å ødelegge verket, men som en utfordring til å overskride behovet for å gi seg hen til overflaten, fargen og formens forførende kraft.

I Ivory Tactics ledes vi rundt i Kunstnerforbundets overlyssal med utgangpunkt i det særdeles minimale, veggbaserte verket Young Nudes. Young Nudes består av en enkel hvit, eller elfenbensfarget, nylontråd som strekkes 225 cm over veggen. Den horisontale linjen er ikke linjalrett, men gis en mildt bølgete form av festepunktenes ujevne plassering på veggen. Linjen avbrytes på fem punkter hvor nylontråder ”draperes” vertikalt over linjen og hvor det derfor dannes forbindelseslinjer til gulvet. De fire andre arbeidene i utstillingen skiller seg drastisk fra Young Nudes, både hva gjelder modellering og innfarging. Utgangpunktet er likevel det samme. I Erosion presenteres vi for en stor tekstil, 310 x 380 cm, som henger tungt på veggen, kun festet i to tråder som leder blikket fra høyre og venstre, inn mot selve verket. Verket defineres av en duvende bevegelse og siger nedover mot gulvet. Bevegelsen forsterkes av innfargingen; horisontale striper i varierende valører fra mørkt til lys møter en bakgrunn av lys lilla og skitten hvit. Kontrastene i verket danner et abstrakt billedspråk med tydelige konnotasjoner til de amerikanske color field malerne på 1960 tallet. Spesielt amerikanske Helen Frankenthaler (1928-2011), er en sterk referanse i møte med disse arbeidene. Der Frankenthalers abstrakte billedspråk truer med å sprenge seg ut av billedflaten og løse opp blindrammens avgrensning, fungerer veven i Passeros Erosion som en arkitektonisk struktur der dramaet som definerer arbeidet, utspilles innenfor. Tittelen forteller oss om dette dramaet. Men hva er det som egentlig eroderes i denne utstillingen?

<p>Aurora Passero. Ecstatic Manner. Foto: Øystein Thorvaldsen.</p>

Aurora Passero. Ecstatic Manner. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Som for å besvare dette spørsmålet trekker Passero oss videre til de andre verkene i utstillingen. Utstillingen forlater nå også de veggbaserte arbeidene og presenterer oss for verk i krysningspunktet mellom det to og tredimensjonale - mellom tekstil, maleri og skulptur. Arbeidene Ecstatic Manner og Heroïne henges fra taket og forankres der,  i likhet med Erosion. Formspråket som definerer Ecstatic Manner speiler Erosions sigende bevegelse mot gulvet. Innfargingen virker derimot i større grad kontrollert; de horisontale feltene av hvit, grønt og blått virker planlagte der stripene og valørene i Erosion fremstår som et resultat av ”naturlige” prosesser.

I Heroïne er møtet mellom farge og modellering det talende, og der Ecstatic Manner brettes ut for oss, gir Heroïne inntrykk av å være drapert rundt en kropp, i dette tilfellet usynelig for øyet. Forholdet mellom tekstil og bekledning er også den nærliggende referansen i møte med disse arbeidene. De forteller oss likevel ikke om tekstilets praktiske funksjon i å beskytte kroppen, men heller om dets funksjon i å kle oss opp. Rysjene i Ecstatic Manner referer til rituelle antrekk, der hver del av bekledningen inntar ny mening som en del av helheten og som en del av konteksten bekledningen benyttes i.

I Heroïne iscenesettes bekledning som en brikke i et forfengelighetens spill. Det er ikke vanskelig å se for seg en vakker kvinne, en gudinne, drapert i dette vakre tekstilet. Tittelens (antatt) doble betydning gir derimot verket, som estisk fantasi, en annen klangbunn, der Heroïne ikke oversettes til engelske ’heroine’/ heltinne, men til det nederlandske ordet for heroin. Denne erkjennelsen leder oss også tilbake til begynnelsen.

Hvordan kan noe så radikalt visuelt og materielt, som verkene i denne utstillingen, undergrave sin egen visualitet og materialitet ved å henvise til kvaliteter som, ved nærmere inspeksjon, ikke er en iboende del av det fysiske objektet? Selv om arbeidene jeg står ovenfor simulerer kvaliteter som tekstur i skinn, ull, silke, eller prosesser i naturen som erosjon, vet jeg, fordi nylon er minste felles multiplum for disse arbeidene, at det jeg ser med øynene ikke ville gitt gjenklang mellom hendene mine. Nylon kan heller ikke fylle den funksjonen ull, silke og skinn kan – beskytte oss fra vær og vind. Nylon ble skapt som en erstatning for disse materialene, og med nylonstrømpene i mente, en forbrukerfarsott som fra etterkrigstiden tilbød selv arbeiderklassen en opplevelse av luksus, står vi kun igjen med et svar: verkene, i likhet med nylonstrømpen, er en illusjon. Som heroinen gir en opplevelse av eufori, gav nylonstrømper en opplevelse av luksus. Sannheten er likevel at nylonstrømper er, som heroin og alskens annen nips, en fantasi konstruert for å lede tankene vekk fra det som er, og mot utopien. De er tekstil. Kan det derfor også være mulig å si, med Ivory Tactics i mente, at Passeros arbeider ikke forteller oss noe om tekstil og tekstilers effekter, men heller at kunst er en tekstil viss effekter forteller oss noe om det vi til enhver tid tror vi trenger.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: