KUNSTEN Å FORSVINNE UTEN Å BLI BORTE

May Bente Aronsen, Ringvirkninger, 2010. 1,6 x 21 x 0,3 m Foto: May Bente Aronsen

KUNSTEN Å FORSVINNE UTEN Å BLI BORTE

May Bente Aronsens offentlige prosjekter kjennetegnes av formal renhet og presisjon. De forholder seg direkte til omgivelsene, og med et spill på optiske effekter oppfordrer de også til et aktivt blikk fra betrakter.

24. October 2012


Please scroll down for English version.

Kunst i offentlig rom diskuteres ofte ut fra et premiss om autonomi. Står det på egne ben eller overmannes det av arkitektur og omgivelser? I Aronsens tilfelle er ikke disse spesielt relevante problemstillinger; i et intervju har hun fortalt at hun mer er på jakt etter et slags «forsvinningsaspekt», at verkene ikke skal være for påtrengende til stede i rommet, men mer være noe man kan «hvile øynene på». Og at et verk «forsvinner» er ikke synonymt med at det blir borte.

Fyrtårn
Prosjektet i Wergelandsalen på Litteraturhuset er et godt eksempel på hvordan et verk integreres i omgivelsene og «forsvinner» litt. Interferens (2007) består av to vegg-arbeider i filt, plassert mot hver sin vegg i den sort-malte salen. Det ene befinner seg på scenen og fungerer som et slags «bakteppe» på scenen, og det er dette man ser; det andre er nede kun når amfiet ikke er fremme. Begge arbeidene fyller hele veggen de er montert foran.

De to vegg-arbeidene er identiske og består av sirkelformer som overlapper de karakteristiske vertikale linjene i filten. For øvrig har de vertikale delene også en praktisk side: å holde hele verket oppe. Sirkelformene minner om lydbølger, og slik fungerer verket som visualiseringer av temaer som har med omgivelsene å gjøre: lyd, samtale, debatter. Her skal man sanse mer med hørselen enn med øynene.

Sjelden ligger en tung symbolikk til grunn for Aronsens prosjekter, men i Interferens har litterære klassikere som Knut Hamsun fungert som inspirasjon og godt skjult referanse. Evig-aktuelle oppleves disse klassikerne for mange som «fyrtårn» i tilværelsen, noe Aronsen selv har påpekt. På sjøkart markeres fyrtårn med sirkler, et motiv som møter visualisering av lydbølger i Interferens.

Forsvinning eller integrering?
I et rom som Wergelandsalen, hvor publikums oppmerksomhet skal rettes mot noe annet enn utsmykkingen, er det et poeng at kunsten ikke stjeler oppmerksomheten. Idet verkene henger cirka 15–20 cm ut fra veggen, med lys og luft bak, skapes en følelse av transparens, som i sin tur gjør at verkene gir inntrykk av å være en del av veggen. Slik holder de seg i bakgrunnen uten å bli borte. Dette «forsvinningsnummeret» er en gest Aronsen nesten uten unntak mestrer i alle sine prosjekter, og som videreutvikles i etterfølgende prosjekter.

Ny teknikk
I 2010 fullførte Aronsen Ringvirkninger i Utdanningsforbundet i Oslo, som i likhet med Interferens også er utført i filt. Men mens Interferens er flat og fremstår som todimensjonal, har Aronsen benyttet seg av en ny teknikk i Ringvirkninger. Vertikale lameller i filt er montert på rekke og rad langs veggen og sammen danner de ett stort vegg-arbeid. Fordi lamellene ikke ligger «flatt», men står cirka 90 grader mot veggen, fortoner verket seg mer som en tredimensjonal installasjon enn vegg-arbeid. Hver lamell buler på ulike steder ut i runde former, plassert slik at de fra enkelte vinkler danner sirkler som overlapper lamellene.

Ringvirkninger brer seg langs én vegg i resepsjonsområdet i Utdanningsforbundet. Med tosidig filt i rød og grå farge står verket i dialog med rommet hvor veggene er i grå betong. Spesielt den grå siden av filten mot den grå betongveggen bidrar til at verket ikke dominerer rommet, men heller komplementerer det. Sammen med det optiske spillet skapt av formene på lamellene, innbyr den tofargede filten til ulike persepsjoner av verket.

Når hverdagen tynger
Hverdagen er et stikkord i Utdanningsforbundet så vel som i KLP (Kommunal landspensjon kasse): her jobber mennesker som må forholde seg til de samme omgivelsene hver eneste dag. Da er det fint å ha noe visuelt å hvile øynene på. Ønsket til kunstutvalget ved KLP var at kunsten skulle «glede, berøre og skape nysgjerrighet til å oppleve mer». Nysgjerrigheten er vel nettopp det som trigges i Aronsens verk. Til KLPs nye lokaler i Bjørvika har hun laget verket Jeg ser (2010), og i likhet med prosjektet i Utdanningsforbundet spilles det på optiske effekter og persepsjon.

På vei opp trappa til andre etasje og myldrerommet i KLP får man øye på tre større filt-arbeider langs veggen og det er ingen tvil om at Aronsen står bak – likheten til blant annet prosjektet i Utdanningsforbundet er påfallende: verket er utført i samme lamellteknikk, filten er tofarget, med en tilsvarende grå på en side og sterke, rene farger på andre siden. Fra den ene siden er den første delen grå, den neste oransje og rød, mens den tredje er rød og grønn. Umiddelbart skjærer den grønne delen seg mot de øvrige, helt til man løfter blikket og oppdager møbler i neste etasje i samme grønn-farge, hvilket er med på å knytte verket til omgivelsene.

Jeg ser skyene 
I Ringvirkninger var det runde former på lamellene som skapte store sirkler sett fra riktig vinkel, mens i Jeg ser er det større, organiske former som skaper relieff ut fra lamellene. Med utallige meter under glasstaket i KLPs lokaler er det fristende å se på formene som skyer som svever bortover lamellene, en betraktning som underbygges av verkets tittel. Tittelen Jeg ser, er hentet fra Sigbjørn Obstfelders dikt med samme tittel, hvor de første strofene lyder: «jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. […] En regndråpe!»

I tillegg til de organiske formene på lamellene har Aronsen limt små, runde filtstykker i kontrastfarger på lamellene, som i lys av Obstfelders dikt kan tolkes som regndråper. Igjen legges det opp til en bevegelig betrakter: fra én vinkel er de tilsynelatende tilfeldig plassert, fra en annen åpenbarer de seg som sirkler på tvers av lamellene og «skyene» som formene på lamellene skaper.

Visuell adspredelse
Med lamellteknikken åpner Aronsen i Ringvirkninger og Jeg ser opp for et aktivt blikk fra betrakter. Lamellene er montert slik at persepsjonen av dem endres med synsvinkelen. Stående rett mot verket ser man tvers gjennom lamellene, men flytter man seg litt til siden vil verket fremstå som en mer komplett flate, samtidig som sirklene som overlapper vertikalene kommer frem. Slik skapes det transparens i verket, som i sin tur gjør at verket integreres og forholder seg til omgivelsene på en aktiv måte. Samtidig oppfordres betrakter til å bevege seg foran verket og slik få nye inntrykk av verket. I så måte skapes det en opplevelse av at verkene er i kontinuerlig endring, og menneskene som beveger seg disse her daglig vil neppe se seg lei på det.

Det er disse optiske effektene som underbygger det forsvinningsaspektet Aronsen er på jakt etter. Sett fra den ene siden «forsvinner» Ringvirkninger litt i omgivelsene med den grå filten på den ene siden. Fra motsatt side ser man den røde siden og dermed bidrar verket til å live opp omgivelsene.
Jeg ser «forsvinner» ikke på samme måte som Ringvirkninger. I stedet fungerer verket i sine omgivelser som et resultat av kontraster. Jeg ser er et fargerikt innslag i et relativt anonymt interiør preget av glass og stål, omgivelser som kan bli ganske kjedelige å forholde seg til dag ut og dag inn. Med sine optiske effekter kan Jeg ser engasjere betrakter til å utforske verket og slik fungere som en etterlengtet adspredelse i en kontorhverdag.

Både Ringvirkninger og Jeg ser er gode eksempler på hvorfor Aronsens verk egner seg godt i typiske myldre- og resepsjonsområder – områder hvor folk ikke oppholder seg lenge, hvor de passerer veggene ofte, men også steder hvor de søker tilflukt fra stresset på kontoret. Da er det godt å ha noe å hvile øynene på.

<p>May Bente Aronsen, Jeg ser, 2010. 2,5 x 30 x 0,4 m Foto: May Bente Aronsen.</p>

May Bente Aronsen, Jeg ser, 2010. 2,5 x 30 x 0,4 m Foto: May Bente Aronsen.

Nytt rom, nytt materiale 
Det seneste prosjektet til Aronsen er skjult for den allmenne offentligheten: plassert i Rena militærleir som en del av minnelunden oppført til minne om falne soldater i moderne tid. Men den «skjulte» plasseringen gjør det ikke mindre interessant.

Et nytt materiale er tatt i bruk, cortenstål. Stål i seg selv er hensiktsmessig med tanke på at dette verket befinner seg utendørs. Omgivelsene tatt i betraktning, sammen med idéen om «forsvinningsaspekt» kunne det neppe blitt valgt et bedre egnet materiale. Cortenstål er forhåndsrustet, den får raskt et ytre rustlag, men det tar lang tid før den gjennomruster. Resultatet er en installasjon som respektfullt omgir minnelunden, og stille glir inn i omgivelsene.

Uterom
Aronsen vant konkurransen om dette prosjektet. De inviterte kunstnerne fikk en 400 meter lang ferdselsåre gjennom leiren å boltre seg på, som går fra kapellet til minnelunden. Aronsen valgte minnelunden.

Installasjonen består av stålrør på omtrent 3-4 cm i diameter støpt ned i bakken. Med en grunnflate som en svak S-form antar installasjonen en svakt bølget form. På stengene er det påsveiset små sirkler i forskjellige størrelser, i likhet med både Ringvirkninger og Jeg ser. Igjen spilles det på den optiske opplevelsen av verket, hvilket gjør verket gjenkjennelig som et Aronsen-verk tross nytt materiale: vertikale linjer overlappet sirkelformer har blitt et varemerke, men det er forfriskende å se tilsvarende uttrykk i et så annerledes materiale.

Uterommet er også et rom man må forholde seg til, hvor utfordringen mer handler om å skape et avgrenset rom hvor verket kan agere i og med. Plassert i minnelunden, på en svak høyde rett bak vanntårnet i leiren, oppfyller Aronsen sin egen idé om å la verket «forsvinne» litt, så ikke det oppleves påtrengende for dem som ser det daglig. For selv om minnelunden er trukket tilbake fra en av «hovedveiene» i leiren, så passerer de stasjonerte den trolig hver dag. Da er det fint at stålstengene med sin materialitet og karakter knytter verket til omgivelsene, og gjør at det nesten går i ett med granskogen bak, dog uten å bli helt borte. 

Respektfullt
I sin enkelhet fremstår de slanke, høyreiste stålpilarene som stolte. Laget i et materiale som vil endre seg over tid og forandre farge og tekstur etter hvert som vær, vind og tid setter sitt preg, og med plassering i en minnelund, fremstår verket som kontemplativt og respektfullt. Installasjonen komplementerer på subtilt vis minnelunden, og kombinasjonen av minnesteinen som allerede står der og Aronsens sobre installasjon er kraftfull. Krigens meningsløshet slår en når man leser plakettene på minnesteinen: soldater og tjenestemenn og – kvinner har dødd enten i strid eller øvelse, og de færreste rakk å bli 30 år. Sånn sett burde nesten minnelunden vært plassert på et langt mer offentlig sted slik at den allmenne nordmann ble minnet på at Norge faktisk er i krig, om enn på fremmed jord.

Jeg tør påstå at dette er et stykke sjeldent godt «offentlig» prosjekt, både ut fra allmenne kriterier som plassering, autonomi, og ikke minst hvorfor verket står der – som del av en minnelund, men ikke minst sett i lys av kunstnerens idé om et forsvinningsaspekt. Sjelden er et offentlig verk i så tydelig dialog med sine omgivelser uten at det går på bekostning av hverken omgivelser eller verk.

Vellykkede prosjekter
Det er sjelden May Bente Aronsens prosjekter ikke fungerer, og årsaken er nok at integrering og «forsvinningsaspektet» tillegges mer tyngde enn streben etter autonomi. Gjennom plassering oppfylles dette, men Aronsens verk fungerer også fordi de på sett og vis har en relasjonell side; de innbyr og oppfordrer til et nysgjerrig blikk fra betrakter. Kun gjennom betrakters blikk etter ulike ståsteder i forhold til verket, fungerer de optiske eksperimentene Aronsen bedriver i arbeidene sine. Tause henger de der på veggen eller står ute i skogen, og innbyr til et våkent blikk som kan oppdage de ulike formasjonene som dannes i verkene avhengig av hvor betrakter befinner seg i forhold til disse.

Av de fire prosjektene nevnt her er det likevel prosjektet på Rena som eksellerer. Her brytes en følelse av forutsigbarhet i Aronsens mange offentlige prosjekter. Det visuelle uttrykket er overført til et nytt materiale uten at hennes kunstneriske signatur forsvinner.

<p>May Bente Aronsen, Minnelund for falne soldater i moderne tid, 2012.  3 x 7,8 x 1,1 m Foto: May Bente Aronsen.</p>

May Bente Aronsen, Minnelund for falne soldater i moderne tid, 2012.  3 x 7,8 x 1,1 m Foto: May Bente Aronsen.

<p>May Bente Aronsen, Minnelund for falne soldater i moderne tid, 2012.  3 x 7,8 x 1,1 m Foto: May Bente Aronsen.</p>

May Bente Aronsen, Minnelund for falne soldater i moderne tid, 2012.  3 x 7,8 x 1,1 m Foto: May Bente Aronsen.

<p>May Bente Aronsen, Ringvirkninger, 2010. 1,6 x 21 x 0,3 m Foto: May Bente Aronsen</p>

May Bente Aronsen, Ringvirkninger, 2010. 1,6 x 21 x 0,3 m Foto: May Bente Aronsen

English version:

The art of disappearing without being gone

May Bente Aronsen’s public projects are characterised by formal purity and precision. They relate directly to their surroundings, and the play of optical effects also calls for an active gaze on the part of the onlooker.

Art in the public space is often discussed on the basis of a premise of autonomy. Does the work stand on its own two feet, or is it overpowered by architecture and surroundings? In Aronsen’s case, these are not particularly relevant issues – in an interview she has stated that she is more in search of a kind of ‘disappearance aspect’, that the works are not to be too conspicuously present in their space but more something on which one can ‘rest one’s eyes’. And the fact that a work ‘disappears’ is not, in her opinion, synonymous with it being gone.

Lighthouses
The project in the Wergeland room at the House of Literature is a good example of how a work can be integrated into its surroundings and slightly ‘disappear’. Interference (2007) comprises two wall-works of felt, placed against separate walls in the black-painted room. One of them is to be found on the stage where it functions as a kind of ‘backdrop’ – and this is what one sees; the other is only lowered when the seating has been removed. Both works fill the entire wall in front of which they are mounted.

The two wall-works are identical, consisting of circular shapes that overlap the characteristic vertical lines in the felt. In addition, the vertical sections also have a practical aspect: to hold up the entire work. The circular shapes are reminiscent of sound waves, and in this way the work functions as a visualisation of themes that have to do with the surroundings: sound, conversation, discussions. Here the sense of hearing is more to the fore than seeing.

Heavy symbolism seldom underlies Aronsen’s projects, but in Interference such literary classics as Knut Hamsun have been an inspiration and well-hidden reference. These classics are experienced by many as eternally topical, as ‘lighthouses’ in existence – something Aronsen herself has pointed out. On sea charts, lighthouses are marked by circles, a motif also expressed in the visualisation of sound waves in Interference.

Disappearance or integration?
In an interior like the Wergeland room, where the attention of the public is to be directed towards something else than the decoration, it is important for art not steal attention. Since the works hang about 15–20cm away from the wall, with light and air behind them, a feeling of transparency is created, which in turn makes the works convey an impression of being a part of the wall. In that way, they remain in the background without being gone. This ‘disappearance act’ is a gesture Aronsen almost without exception masters in all of her projects, a gesture that is further developed in subsequent projects.

New technique
In 2010, Aronsen completed Ring Effects at Union of Education Norway in Oslo, which, like Interference, has been done in felt. But while Interference is flat and is two-dimensional in appearance, Aronsen has made use of a new technique in Ring Effects. Vertical lamellas of felt have been mounted one after the other along the wall, together forming a large wall-work. Because the lamellas do not lie ‘flat’, but are roughly at right angles to the wall, the work has more the feel of a three-dimensional installation than a wall-work. Each lamella bulges at various points into round shapes, positioned in such a way that from certain angles they form circles that overlap the lamellas.

Ring Effects spread out along one wall of the reception area at Union of Education Norway. With two-sided felt in red and grey, the work enters into a dialogue with the room, where the walls are of grey cement. Particularly the grey side of the felt against the grey cement wall helps the work not to dominate the room but rather to complement it. Combined with the optical play created by the shapes of the lamellas, the two-coloured felt invites different perceptions of the work.

When everyday life becomes humdrum
The world of everyday is a headword at Union of Education Norway as well as at Norway’s largest life-insurance company KLP (Civic Pension Fund): here people work who have to come to terms with the same surroundings every single day. It is fine in such a situation to have something visual one can rest one’s eyes on. The request made of the art committee at KLP was that the art work should ‘give pleasure, affect and generate curiosity to experience more’. Curiosity is precisely what is triggered by Aronsen’s work. For KLP’s new premises in Bjørvika she has created I’m looking (2010), where – as with the project at the Union of Education – she plays on optical effects and perception.

On one’s way up the staircase to the first floor and ‘the crowded room’, one catches sight of three large felt works along the wall. There can be no doubt that Aronsen has created them – the similarity with, for example, the project at Union of Education Norway is striking: the work uses the same lamella technique, the felt is two-coloured, with a similar grey on the one side and strong, pure colours on the other.

From one side the first section is grey, the next orange and red, while the third is red and green. At first glance, the green section seems to clash with the others, until the moment one lifts one’s gaze and discovers furniture on the next floor with the same green colour, which helps to link the work to its surroundings.

I’m looking at the clouds 
In Ring Effects the round shapes of the lamellas were what created large circles when seen from a suitable angle, whereas in I’m looking it is larger, organic shapes that create a relief out from the lamellas. With a vast number of metres under a glass roof at KLP, it is tempting to see such shapes as clouds drifting past the lamellas, a consideration underscored by the title of the work. I’m looking has been taken from a poem by Sigbjørn Obstfelder with the same title, where the opening lines are: ‘I’m looking at the white sky, I’m looking at the grey-blue clouds, I’m looking at the bloody sun. [...] A rain-drop!’

In addition to the organic shapes on the lamellas, Aronsen has glued small, round pieces of felt in contrasting colours onto the lamellas, which in the light of Obstfelder’s poem can be interpreted as rain-drops. Once more, the observer is invited to move in relation to the work: from one angle they seem to have been randomly placed, but from another they become circles spreading out across the lamellas and ‘the clouds’ created by the shapes of the lamellas.

Visual diversion
By means of the lamella technique, Aronsen in Ring Effects and I’m looking encourages an active gaze on the part of the onlooker. The lamellas are mounted in such a way that the perception of them alters with the angle. Directly facing the work, one looks straight through the lamellas, but if one moves slightly to one side, the work will have the appearance of a more complete surface, while the circles overlapping the verticals will stand out. In this way, transparency is created in the work, which in turn means that the work is integrated into and relates to its surroundings in an active way. At the same time, the onlooker is encouraged to move when standing in front of the work and thereby gain a new impression of it. This creates the sensation that the works are constantly changing, and people moving past them every day will never feel they have exhausted them.

It is these optical effects that underpin the disappearance aspect Aronsen is in search of. Seen from the one side, Ring Effects ‘disappears’ slightly into its surroundings with the grey felt on the other side. From the opposite side, one sees the red side and in this way the work helps to bring the surroundings alive.

I’m looking does not ‘disappear’ in the same way as Ring Effects. Instead, the work interacts with its surroundings as a result of contrasts. I’m looking is a colourful element in a relatively anonymous interior typified by glass and steel, surroundings that can become rather boring to have to relate to day out and day in. Via its optical effects, I’m looking can encourage the onlooker to explore the work and thereby function as a welcome diversion in the humdrum of office life.

Both Ring Effects and I’m looking are good examples of why Aronsen’s work is so suitable for typical crowded and reception areas – areas where people do not stay for any length of time, where they often pass by the walls, but also places where they seek refuge from office stress. Then too it’s a good thing to have something to rest one’s eyes on.

New space, new material
Aronsen’s latest project is hidden from the public gaze: situated in Rena army cap as part of the memorial grove established in memory of fallen soldiers in modern times. But the ‘hidden’ positioning does not make it any less interesting.

A new material has been used: corten steel. Steel is in itself an appropriate material, since this work is to stand outdoors. With the surroundings taken into account, combined with the idea of the ‘disappearance aspect’, a more suitable material would be difficult to find. Corten steel is pre-rusted, it quickly acquires an outer layer of rust, but it takes a very long time for it to rust through. The result is an installation that respectfully surrounds the memorial grove, and quietly merges into the surroundings.

Outside space
Aronsen won the competition for this project. The invited artists were given a 400-metre-long arterial road through the camp to let themselves loose on, stretching from the chapel to the memorial grove. Aronsen won the memorial grove.

The installation consists of steel tubes about 3-4cm in diameter cemented into the ground. With a base area in a slight S, the installation assumes a gently curved shape. On these stems, small circles of various sizes have been welded, as in both Ring Effects and I’m looking. Once again, the optical experiencing of the work is being played on, something that makes it recognisable as an Aronsen creation, despite the new material: vertical lines overlapped by circular shapes have become a trademark, but it is refreshing to see a corresponding mode of expression in such a different material.
Outside space is also something one has to adopt an attitude towards. Here the challenge has more to do with creating a limited space within and with which the work can act. Placed in the memorial grove, on a slight slope right behind the water tower at the camp, Aronsen fulfils her own idea of allowing the work to slightly ‘disappear’, so that it does not seem insistent to those who see it every day. For even though the memorial grove is set back from one of the ‘main roads’ at the camp, those stationed there probably pass it every day. So it is good that the steel stems because of the materiality and nature link the work to its surroundings, almost making it blend into the forest of spruce behind it, but without being completely gone.

Respectful
In all their simplicity, the slender, tall steel columns have a proud appearance. Made of a material that will alter over time, gradually changing colour and texture as weather, wind and time leave their mark, and positioned in a memorial grove, the work seems both contemplative and respectful. In a subtle way, the work complements the memorial grove, and the combination of the existing memorial monument with Aronsen’s sober installation is powerful. The meaninglessness of war strikes one when one reads the plaques on the memorial monument: soldiers and officials, women too, have died either in battle or exercises, and hardly any of them reached the age of thirty. Seen in that light, the memorial grove ought almost to have been situated in some more public place, so that the average Norwegian was reminded of the fact that Norway actually is at war, albeit on foreign soil.

I am prepared to assert that this is a ‘public’ project of rare quality, based on such general criteria and positioning, autonomy and very much the reason why the work stands there – as part of a memorial grove. Not least, though, in the light of the artist’s idea of the disappearance aspect. Seldom is a public work in so obvious a dialogue with its surroundings without that being at the expense of either the surroundings or the work.

Successful projects
Very rarely do May Bente Aronsen’s projects not function, the reason probably being that integration and the ‘disappearance aspect’ are given more weight than the striving for autonomy. This is achieved via positioning, but Aronsen’s works also function because in some way or other they have their relational side – they invite and encourage a curious gaze on the part of the onlooker. Only via the onlooker looking for various positions in relation to the work do the optical experiments Aronsen is carrying out in her works succeed. They hang there silent on the wall or stand out in the forest, inviting an alert look that is capable of discovering the various formations created in the works, depending on where the onlooker is positioned in relation to it.

Of the four projects mentioned here, it is the Rena project that excels nevertheless. Here a feeling of predictability in Aronsen’s many public projects is broken. The visual expression is transferred to a new material without any disappearance of her artistic signature taking place.

Translation John Irons

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: