MY DARLINGS

Irene Myran, Sonate 214x314 cm.  Foto: Sidsel Jørgensen

MY DARLINGS

Irene Myran. Sørlandets Kunstmuseum 01.12.12 – 24.02.13.

Skittengule, mørkegrå og blågrå farger på veggene, skap og montre, små esker og slitte serveringsbrett montert på veggene. Og tekstiler, fargesprakende og med underlige sammensetninger speiler, gjentar og fortolker de detaljer fra alle småtingene, plansjene, perlebroderiene, fyrstikkeskene og plateetikettene. Dette er My Darlings, Irene Myrans utstilling i Sørlandets Kunstmuseum. Myran har arbeidet konsentrert med utstillingen de siste to årene, spesielt rettet mot lokalene i museets tredje etasje.

14. December 2012


Arbeidet begynner i modell, det meste planlegges i minste detalj, før skisser forstørres og arbeides ut. Alt skjer for hånd, arbeidet med overføring og forstørrelse bli en viktig del av arbeidenes uttrykk. For Myran er det vesentlig å kunne sitt fag til bunns, det er det som gir trygghet når hun beveger seg videre.

Alle de 10 arbeidene er malt med akryl på bomull, og er slik sett maleri. Men det er langt fra en fri og ekspresjonistisk påføring av farge. Arbeidene levner ingen tvil om at vi befinner oss i en tekstil tradisjon. Hovedmotivene er plassert midt på formatet, uten perspektiviske virkemidler. Dekorative mønstre fyller flatene. Farger forholder seg fritt til hva de forestiller på en måte vi kjenner igjen. At arbeidene på denne måten befinner seg i et åpent spenn mellom to tradisjoner, er ikke poenget, det er snarere slik at en bevisst kunstner velger det uttrykket som passer henne. Det er befriende udogmatisk.

Fargene er ved første blikk strålende, men når man ser nærmere etter, så er de hver for seg duse, matte og ofte svake. Det er først og fremst sammensetningen som gir det strålende inntrykket. I utgangspunktet ser man noen få klare farger, men etter hvert ser man utsøkt bruk av valører og flere og flere nyanser gror frem.

Det er noe overraskende melankolsk over arbeidene. Miss Marguerittas er et stort arbeid (281 x185 cm). Bakgrunnen er svak rosa og det er en oppdeling av flaten som skaper spenning. Blomster slynger seg i en slak bue, og midt i bildet er det noe som minner om en lyseblå sirkusplakat fra 1920-tallet. En kvinnes ansikt er stilisert tegnet, omgitt av sirkushester og stiger. En del av teksten kan leses, men den gir ikke noen konkret informasjon. Vi får ikke vite noe som plasserer arbeidet i tid eller sted. Dette er et sentralt element i Myrans arbeider. Vi står alltid langt fra det hun viser oss.

Et arbeid som Kamel, er et annet eksempel på dette. På en bakgrunn som ser ut som en blå himmel med skyer, er det en form som minner om en etikett. I midten av etiketten er det en kamel, og etiketten er i rødt og gull med svart og hvit skrift. Men igjen er det ingen informasjon som sier noe om hva dette er, hvor det kommer fra, eller når det er laget. Det er som om motivene løftes opp for oss, uten å gi til kjenne hva det er eller hva det engang har betydd.

<p>Irene Myran, Miss Margueritta 185x 281cm.  Foto: Sidsel Jørgensen</p>

Irene Myran, Miss Margueritta 185x 281cm.  Foto: Sidsel Jørgensen

Først og fremst er de vakre og inderlige. De bærer preg av kunstnerens fasinasjon for farger og mønstre. Bildene har røtter i folkekunst, men også i alt fra gamle reklameplakater og fyrstikkesker til leker eller porselensfigurer. Hun har en glupende appetitt på alt som har en visuell kvalitet, enten det er sirkus eller en skuff full av knapper. Slik er det noe barnlig over kunstnerens perspektiv. Fasinasjonen for det rent visuelle, avgjør hvordan arbeidet blir.

Det finnes ingen referanser til noe samtidig i tekstilarbeidene, elementene er til tross for sin klarhet, helt lukket. Det er heller ikke mulig å se noen tegn til Myrans personlige historie. Hvem er personen i smoking i verket Erindring? Hva er det med disse hundene? Som om bildene er erindringer om en tapt tid. En tid som har stoppet opp uten noen kronologi. Eller en tid som aldri har vært.

Myran har satt inn et par av de gamle benkene fra Christiansands Kunstforening, trukket i knall rødt stoff. Det understreker ønsket om at arbeidene skal oppleves sakte, men blir også en litt tvetydig kommentar. Det gamle må trekkes om og brukes på nytt. 

Samtidig er melankolien og mangelen på ”aktuelle” saker og selvbiografiske referanser disse arbeidenes styrke. I det ligger det sjenerøse. De ligger helt åpne for publikums erfaring. Det er ikke bare lov, men nødvendig å huske sine egne ”darlings”. Slik blir tekstilene utfordrende og krevende.

Igjen ser vi viktigheten av at kunstnere utfordres og gis muligheter til en bred og profesjonell presentasjon. For Myran har ikke hvilt på laurbærene og levert en retrospektiv utstilling med smakebiter fra et langt kunstnerskap, noe hun utmerket kunne ha gjort. I stedet har hun satset uten sikkerhetsnett, og levert sine kanskje beste arbeider.

<p>Irene Myran, Folklore 239x182 cm.  Foto: Sidsel Jørgensen</p>

Irene Myran, Folklore 239x182 cm.  Foto: Sidsel Jørgensen

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: