Nature morte

Borghild Rudjord Unneland, fra utstillingen “Alt venter” Foto: Anders Rubing

Nature morte

Borghild Rudjord Unneland Alt venter 1 Soft galleri

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underlig…

- Sigbjørn Obstfelder

16. November 2011


SOFT galleri er et lite galleri i Rådhusgata i Oslo. Galleriet består av et smalt rom på 35 kvadrat med et trinn inn og opp fra gateplan. Den store fordelen med gallerirommet er et vindu i hele sørveggen, fra gulv til tak. Dette vinduet er en utfordring – og fantastisk mulighet – for de kunstnerne som makter å bruke det til sine verk i et ute/inne scenario.

Borghild Rudjord Unneland (f. 1978) makter dette. Det er sjeldent magisk å komme gående i den sterkt trafikkerte og grå/støyende Rådhusgata, innkapslet i byens kontentum, for så - i sidesynet å se - ildrøde lodne trær i et vindu, lenende litt sky, liggende i en organisk haug, samlet til dyst.
Inne i galleriet er det mange tablåer. Det er flere stammer i forskjellige hjørner og utspring, dekket med filler, tytende ut hår, påhengt dusker og perler. Trestammer som minner om naturfolks riter. Jeg ser hårtjafser, som man bruker til dukker og såkalt svart magi. Perler og dusker som henger fra trærne som vrengebilder av en drømmefanger. En krakk med bok oppå, og foran den, et bord med en stabel røde fløyelstrær og bøker på bordplaten. En benk med en sprettert og vakre perler, og et grått pledd surret fast med gule lisser. Det er steiner på gulvet, bilder på veggene, og altså røde trær i hauger.

Utstillingen har flere litt motstridende innfallsporter. Det kunne vært en malerisk installasjon på linje med Jessica Stockholder, men de enkelte delene er for selvstendige, litterære og forseggjorte. Man kunne tenke litt rundt Land Art og Robert Smithson, og hans begrep om ”non-sites”, en symbolsk og fysisk måte å representere og å få kontroll med natur på. Et menneskelig prosjekt for å overvinne kaos. Et minne om noe annet, et fremmed sted, men referansene er for kulturelle, og naturen benyttes mer som et materiale enn en agenda. Jeg ender opp med å se den som en tradisjonell gallerivandring hvor du rusler fra verk til verk og leser innholdsfortegnelsen, og leter etter spor. 

Alt venter, heter utstillingen. De enkelte verk har ikke egne titler. Verk med fløyelsrøde kvister heter Komposisjon, bildene heter Collage med undertitler; Stjernebro, Mirakel og Sirkel. To av de tre bøkene som er brukt i utstillingen lar seg avkode. En er om predikanten og representanten for lekmannskristendommen, Ludvig Hope, forfattet av Oscar Handeland. Denne ligger på krakken med en flette av hår gjennom seg. Adolf Bjerkreim, også han predikant og forfatter, har skrevet Efeserbrevet som ligger på bordet sammen med en bok som forblir skjult. Selve møblene er rå og hjemmesnekret. Titlene på bøkene og collagene gir det hele et visst religiøst tilsnitt, men jeg er usikker på hvor tilsiktet det er. To av bøkene er lagt ut med sine innbindinger av 1950-tallets geometriskmønstret papir, den tredje oppslått med sitt tilsvarende mønstrete trykte forsatspapir. De er dekorative elementer som bærer kristne budskap. Mønstrene blir tatt opp i en collage på veggen.

Det er som sagt mange litt motstridende stemmer i dette rommet. Det religiøse, det skjønne, det rituelle, det materielle, det taktile, papirklipp, foto, collager, møbler, bøker og natur. Som om det er mange utstillinger i en utstilling. Utstillingen krever enten et veldig mye større lokale, eller færre elementer som ville gjort prosjektet tydeligere. Slik det er nå, spriker det i flere retninger, uten at det nødvendigvis blir berikende for Alt venter.

Jeg konsentrerer meg om trærne og den røde fløyelsoverflaten. Jeg overveldes av det skjønne, det taktile og det magiske. Jeg tenker på døden. Innsetter du et tre med maling, dør treet. Jeg lurer på hvem som sitter ved bordet fordypet i religiøse grublerier, mens stabelen av røde fløyelskvister vokser ham over hodet.  Noen har lagt igjen spretterten sin der, men skytset er laget av perlemor. Nok en referanse til lekenhet og skjønnhet, men også et småskalavåpen. Igjen det vakre og litt foruroligende bildet som spiller på ambivalensen som er en rød tråd (kvist) i rommet / utstillingen.

Utstillingen blir til slutt en reise inn i en annen verden, det finnes spor, men de er ikke entydige. Jeg tenker at dette er reminisenser av noe som pågår, et annet sted, en annen tid, en fremmed virkelighet.


1 Utstillingen følges av en tekst av Pål Gitmark Eriksen. Det er en nydelig og velskrevet tekst. Han gjør en poetisk lesning og vakker tolkning av Alt venter.

 

<p>Borghild Rudjord Unneland, fra utstillingen “Alt venter” Foto: Anders Rubing</p>

Borghild Rudjord Unneland, fra utstillingen “Alt venter” Foto: Anders Rubing

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: