Portrett av tiden

Turid Holter. Detalj. “Persefone” ( 2010) 145x103cm Foto: Asgeir Midtfjell

Portrett av tiden

Turid Holter. (1936-2011)

Jeg hører på John Coltrains varme saksofon mens jeg prøver å gjenkalle møtene mine med Turid Holter. Det er mer enn 25 år siden jeg først møtte henne. Siden traff jeg henne flere ganger. Anledningene var utstillinger, åpninger og samtaler om kunst. Nå er hun død; myrdet, kvalt i sitt eget hjem.

16. November 2011


Hvem var hun som kunstner og hvordan kan vi beskrive hennes kunstnerskap? Jeg leter etter tegn på erindring og gjenkjennelse, og finner det i Softly as in a morning sunshine.

Vita aktiva
Gjennom sitt livsløp bar Turid Holter tekstilkunstens og stofftrykkets historie i det 20. århundret med seg. Hun utdannet seg til stofftrykker på Kunst- og håndverksskolen i Oslo i årene 1955 til 59. Åtte år etter endt utdanning deltok hun på Høstutstillingen. Aldri før var et stofftrykkarbeid blitt vist der. Året før var riktignok en vevnad blitt antatt. Men vevteknikken hadde langt høyere prestisje og var mer kjent og anerkjent enn det anonyme stofftrykket.  Statens årlige, kunstnerjuryerte utstilling var – og er – selve lakmustesten på kunstnerisk anerkjennelse i Norge. Hele åtte ganger har hun blitt antatt, siste gang nå, i 2011.

Turid Holter er representert i våre tre kunstindustrimuseer og er kjøpt inn av daværende Museet for samtidskunst. Hun har hatt ti separatutstillinger i prestisjegallerier. Den siste separatutstillingen var under planlegging og skulle holdes i Kunstbanken på Hamar i 2012. Banebrytende var hennes utsmykning av Oslo kommunes administrasjonsbygg i 1974. Utsmykningen til Riksarkivet nybygg i 1982 er særegent vakkert; figurativt og historisk motivert. Sin siste utsmykning laget hun til Edwin Ruud Hospital, innviet i 2003.

En institusjonsbygger
Men det var ikke bare som utøvende kunstner Turid Holter møtte anerkjennelse og brukte sine krefter. Kunstnernes velferd var en sak hun brant for. Som tillitsvalgt og som talskvinne for kunstorganisasjoner var hun lavmelt, velartikulert, sterk og aktiv helt til den alderen som vi tenker på som pensjonistenes. Fra de første etableringsårene i 1960 – og 1970 årene var hun både som utøvende kunstner og som institusjonsbygger, sentralt plassert. Hun var med i den første nasjonale jury for tekstilkunst til høstutstillingen mellom 1976 -1979 og blant hennes siste verv var som medlem av Vederlagsfondet styre i årene 1986 og 1992.

”Dette var billedkunst. Jeg var ikke lengre kunsthåndverker”
Slik ordla Turid Holter seg da jeg intervjuet henne for 25 år siden. Konstateringen gjaldt omtale av egne arbeider. De hadde hun vist på utstillingen ”Kvinnen og Kunsten” i 1975. Noen år tidligere hadde hun avsluttet stofftrykkarbeidet Det endelige sammenbruddet, laget på Ringsaker 1972. Det er blitt stående som en visualisering av den endringen som fagområdet stofftrykket hadde gjennomgått. Av kritikere blir det rost som et arbeid som gav form og uttrykk til den fortvilelsen over den voksende forurensning og ødeleggelse av naturen som førte til ubalanse i økosystemet.
Fra de første arbeidene var Holters stofftrykk med på å bryte barrierer. Hun utvidet grensene for bruk av materialer og teknikker slik at det i dag ikke finnes grenser for hva som kan tjene som blokk eller stempel – hvis dette verktøyet over hodet brukes av dagens tekstilkunstnere. Samtidig som stofftrykket løsrev seg fra den rasjonelle verkstedsproduksjonen med metervare som norm og ideal, ble det åpnet det for en nærmest ubegrenset bruk av trykkemetoder. Og etter som stofftrykket skiftet karakter fra et håndverk og funksjonspreg til et kunstnerisk uttrykksmiddel, ble uttrykket overordnet teknikken. En hvilken som helst teknikk, art og metode kan i dag brukes. Men det institusjonelle skillet var etablert allerede i 1967 da et av hennes stofftrykkarbeider ble stilt ut på Høstutstillingen. Et veiskille og en milepæl var satt. Stofftykk var kunst. Turid Holter var selv en drivkraft i transformasjonen.

PLUS
I ettertid kan vi si at veien fra håndverk til kunst var både kort og lang. Da Holter startet sitt kunstnerskap, var idealet for en stofftrykker å produsere metervare til bekledning eller brikker og duker.  Å arbeide raskt i verkstedet, var den gangen et av kriteriene for å få god karakter på Kunst- og håndverksskolen. Idealet for skolen var å utdanne designere til industrien, men bare to tekstilfabrikker brukte designere til å formgi sine stoffer. Det var derfor en stor mulighet for Turid Holter til å praktisere yrket sitt da hun ble ansatt i håndverksbedriften Plus i Fredrikstad. Holter var ansatt der fra 1964–1966. Der møtte hun venn og kollega Gro Jessen. Sammen skulle de to profilere stofftrykk innenfor hver sin institusjonelle ramme: Jessen som kunsthåndverker. Holter som billedkunstner.
På Plus var arbeidet organisert i månedsintervaller, med verkstedsarbeid i en måned og tegnebordsarbeid i den neste. Slik kunne det forekomme at de ikke bare trykket sine egne mønstre, men fungerte som vanlige håndverkere i verkstedet. I arbeidskontrakten inngikk at de kunne bruke tid til å utvikle egne ting. Det var først og fremst bekledningsstoffer i bomull som ble trykket på Plus` verksted. Verkstedet fungerte som annen småindustri, hvor produksjon og tempo var det viktigste, og antall meter pr dag var avgjørende. På tegnekontoret var det bare en om gangen. Der alternerte Holter og Jessen med verkstedproduksjon i intervallene. Turid Holter fortalte at hun kunne trykke opp til sju bord med lunsjbrikker på en dag. Estetikk til disse arbeidene lå langt fra den borgerlige elegansen som karakteriserte Scandinavian Designs uttrykk fra midt på 60-tallet. Scandinavian Designs gylne år var i ferd med å ta slutt. Holter og Jessen markerte bruddet.

Et kunstnerportrett av brukskunstnere
Tiden på Plus ble kort. Kunstnerisk sett virket det frigjørende for Holter å kunne satse i eget verksted. Modernismen særlig uttrykt i det abstrakte maleriet la vekt på de formale kvalitetene ved uttrykket. Billedutrykket refererte seg til seg selv og teorien om kunstverkets formale integritet og lovmessighet gav åpning for å vurdere stofftrykk etter de samme kriteriene som den tradisjonelle billedkunsten. Holter uttalte i et intervju i 1967: ”Jeg tegnet Op - art før jeg ante noe om at man var opptatt av slike ting andre steder. Det har vel noe med at påvirkningen er den samme. Man har den samme form for tidsfølelse”. Intervjuet i Bonytt var et kunstnerportrett av brukskunstnere. ”Det er synd tekstiltrykk nesten bare har vært brukt som brikker, duker, festremser og skjerf,” fortsatte Holter, ”jeg kunne godt tenke meg å lage tekstil som var beregnet som dekorasjon på vegg, og har nettopp sendt inn et utkast til konkurranse og utsmykning av Haukeland sykehus”.

Med 3-åring arbeidsstipend i lomma etablerte hun verksted i basarhallene i Oslo. I denne perioden utviklet hun en fri teknikk, basert på blokktrykk og sprøytemaling. Som blokk brukte hun isopor. I 1970 fikk hun et en stor bestilling. Hun skulle lage et forheng for Hannah Ryggens tekstil Ja, vi elsker, som den gangen hang i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums vestibyle.  Det ferdige arbeidet målte 137x 315 meter og var Holters mest krevende oppdrag til da.

<p>Turid Hoter. ” Portrett av tiden”</p>

Turid Hoter. ” Portrett av tiden”

Fiber  
Etter at Holter hadde avsluttet arbeidet med Portrett av tiden, opplevde hun at selve den møysommelige arbeidsprosessen hadde satt henne i et dilemma. Hun sier i et intervju med meg i 1989: ”Spontaniteten og gleden ved arbeidet med tekstil var borte, samtidig synes jeg at jeg var kommet nærmere et billeduttrykk som var tettere opp mot et personlig engasjement enn noen av mine andre arbeider. Bildet ble viktigere enn tekstilen. Jeg syntes at jeg måtte velge billeduttrykk eller tekstil. Jeg valgte billeduttrykket – noe som i mange år førte meg langt bort fra stofftrykk og til tider inn i virkelig kritiske arbeidsperioder.”

Turid Holter forlot stofftrykk og utviklet en type fiberkunst som etter hvert ble hennes kjennemerke, og som hun utforsket i de neste to tiårene: Avrevet, flortynn gas limes lag på lag. Tekstilen bygges opp, nærmest fra grunnen av. Lamineringsteknikken gir stoffet en serie egenskaper. Den kan bli hard og fast eller myk og transparent. Pigmentmetaller og lim danner en skjør, sprø og glisende overflate. Stoffet males med pensel – om det males over hodet – og fargen består av en pigmentoppløsning av lim og vann. Holter arbeidet med dette temaet på en systematisk måte. Resultatet ble gjerne en serie nær identiske bilder, som i den minimalistiske serien Bulka flak. Dette uttrykket stod i kontrast til det figurative, ladete tekstile uttrykket hun startet med. Samtidig førte dette henne tilbake til utgangspunktet; til en konsentrasjon om formale størrelser som form, format og systematisk konstruksjon. På sin siste separatutstilling, vist i januar 2011 på Østfold Kunstnersenter, har den systematiske, konstruktive oppbyggingen av flaten fått en annen temperatur. Velkjente fragmenter av dagliglivets flora av bekledningsstoffer danner figurer og mønstre som gir assosiasjoner til en mekanisk verden; en verden som er på randen av eksplosjon. I ettertid er det lett å tolke en forutanelse inn i teppet med tittelen Angrep.
     
I hele sin karriere greide Turid Holter å gi visuelt uttrykk for en livsfølelse; en særlig form for livsfølelse som tok temperaturen på tiden og forløste den. Ved å være tro mot sitt eget prosjekt, ved å være i sin egen tid og å søke å gi uttrykk for den, ble alle hennes arbeider portretter av tiden. Gjennom sitt betydelige kunstnerskap utvidet Turid Holter kunstfeltet i det 20. århundret. Hun var historien. Hun skapte historie. For meg vil hennes ettermæle assosieres med en lang, varm og standhaftig lyd fra en saksofon: Softly as in a morning sunshine

<p>Turid Holter “Bulka flak”</p>

Turid Holter “Bulka flak”

<p>Turid Holter “Angrep” (2010)ca.145x103cm Foto: Asgeir Midtfjell</p>

Turid Holter “Angrep” (2010)ca.145x103cm Foto: Asgeir Midtfjell

<p>Turid Holter. “Utsmykking i Riksarkivet 1982”</p>

Turid Holter. “Utsmykking i Riksarkivet 1982”

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Tidligere kommentarer

#1 fra Brynhild Slaatto den 03. December 2011

Tusen takk for artikkelen(minneordene) “Portrett av tiden”
Dette gir en god forståelse av Turid Holters betydning som fagmenneske og kunstner og arbeidene hennes “lever” heldigvis videre inn i en ny tid!

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: