Relevant og utfordrende utstilling

Gunvor Nervold Antonsen. Fra utstillingen “Selvportrett uten briller” Larvik kunstforening. Foto: Johan Otto Weisser

Relevant og utfordrende utstilling

Gunvor Nervold Antonsen Selvportrett Uten Briller Larvik Kunstforening, Bølgen Kulturhus

Gunvor Nervold Antonsen (1974) ble i 2010 tildelt Norske Kunstforeningers Debutantpris på Høstutstillingen for tekstilverket Barovessjan (Storskogen). Prisen deles ut årlig til en debutant. I tillegg til 50.000 kroner får Antonsen vise en separatutstilling i fem kunstforeninger i Norge. Larvik Kunstforening er første stopp for utstillingen, som har fått navnet Selvportrett uten briller. Navnet fikk den etter en tom ramme hun hadde hatt stående som var merket: Selvportrett 1920. I katalogen som følger utstillingen beskriver kunsthistoriker Line Ulekleiv den som en foreløpig oppsummering. Det er forøvrig en interessant tekst som gir en fin åpning til verkene.

17. November 2011


Det første arbeidet man møter er La Puerta Del Oro (Gullporten). I en gedigen svart ramme på veggen, er det et arbeid av tekstil og papir. Det består av doble u-former i glinsende fiolett sateng og gråpapir, som er montert slik at de til dels dekker hverandre. Det er malt med gullmaling delvis med blått, rødt og svart. Bildet gir et overdådig, lett vulgært uttrykk, noe som understrekes av at det ikke er glass i rammen. Med presis bruk av materiale, gull, sateng og tunge rammer, blir det et solid spark til en pompøs og selvopptatt tendens man kan se i kunsten. Det er vanskelig ikke å se dette som et feministisk arbeide.

Utstillingen er stor. Den består av 38 verk, der mange igjen er satt sammen av flere enkeltbilder.  Med så mange arbeider blir det vanskelig å lese utstillingen. Dette har også mye med utstillingslokalet å gjøre, men den fremstår uansett som litt overlesset. De utmerkede bildene fra serien Malerei. Stickerei flyter sammen på en måte som ikke helt fungerer. Man ville ha tjent på en mindre tett montering.

Nervold Antonsen er en kunstner som ikke enkelt lar seg sette i bås. Med en suveren mangel på interesse for eventuelle begrensninger i hvilke materialer eller teknikker som kan brukes og kombineres, er likevel utgangspunktet som tekstilkunstner umisskjennelig. Tre, tekstil, gamle bøker, oljemaling, blyant eller foto blandes ubesværet og sjenerøst. Med sikker formsans bygges intense og detaljerte flater, som kan avleses på samme måte; prøvende, tentativt og fysisk. Dette gjør at verkene blir lekne, foreløpige og utfordrende. Som når hun i Der Sommer Den Man Zurückwünscht bruker ti gamle bokpermer som underlag for ekspressive, pastose strøk med oljemaling. Er det bøker man leste en sommer for lenge siden, eller bøker man ikke leste? Uansett er det noe som skaper en vag følelse av gjenkjennelse.

Her er noen overordnede ting som går igjen; Former vendes, måten arbeidene bygges opp i lag, de ulike materialene og teknikkene som blandes. Hun er opptatt av begrepspar, motsetninger som fravær – nærvær, positiv – negativ. Men det mest fascinerende i Nervold Antonsens univers er det udogmatiske. Det er aldri slik at vi finner svaret i ord eller begreper. Bildene virker som assosiasjoner, hvor det noen ganger er formale ting som styrer, andre ganger som om motivene eller materialene overtar. På sitt beste er det noe Prøysensk enkelt og presist over arbeidene. Utsikt fra hemmelig sted er et eksempel.

<p>Gunvor Nervold Antonsen “La Puerto Del Oro” Foto: G.N. Antonsen</p>

Gunvor Nervold Antonsen “La Puerto Del Oro” Foto: G.N. Antonsen

16 arbeider tar utgangspunkt i et eller flere fotografier av fjerne skoglandskap. De er montert på blader fra en gammeldags kassabok, eller en protokoll av noe slag, og malt med oljemaling. Måten de er malt på gir assosiasjoner til malere som Munch, Robert Motherwell eller Anselm Kiefer. Ikke klare og siterende, men tentativt og nesten nølende. Slik deler hun en opplevelse, inviterer til medopplevelse, mer enn å levere en påstand. Det er en serie som også får en til å tenke på barndommens intense ”her og nå” bevissthet. Variasjonen av antall fotografier som er brukt og måten de er malt på, hever de over det meste av nostalgiske prosjekter. Den litt uforståelige bruken av kassaboken som underlag tilfører nettopp usikkerheten. Hvordan skal dette leses? Dette spørsmålet er en gjennomgående kvalitet i Nervold Antonsens verk. Kvaliteten ligger i at det er spørsmålet som formuleres - ikke svaret.

Hennes sans for motsetninger og begrepspar har et fint eksempel i bildene Hva Junifer vet og Hva Bruno vil. Arbeidene er bygget opp omkring lyst/mørkt, feminint/maskulint. Kjølige grønnblå farger mot varme rødlige, og hovedformen i bildene er en u-form på det ene og en omvendt u-form på det andre. U-formen i det blålige blir som en referanse til havet, mens den motsatte formen kan bringe tankene mot åsrygger. I denne enkelheten skapes et stort rom. Bildene er bygget opp lag på lag av forskjellig papir i ulikt format, det spenner fra mindre enn A-4 til større enn A-3. Papiret er av ulik type, tekstur og farge. Antonsen bruker gråpapir og boksider, farget papir, grovt og fint i variabel grader av hvitt.  Det er oljestifter, maling, spray, blyant og kull. I det hele tatt er variasjonen stor. Likevel er grepet om bildene klart og sterkt. Dette gir bildene en stor dybde, fra det store overblikket ned til små detaljer. Igjen er vi vitne til en skapelsesprosess, ikke en argumentasjonsrekke. Det er vagt, forsiktig og insiterende på samme tid. Den uroen som skapes tvinger betrakteren til å forholde seg aktivt til arbeidene.

Langs gulvet står det en rekke bilder i ulike rammer. Fraværssilhuetter heter arbeidet. Som vanlig er det en rekke ulike teknikker og materialer som utgjør verket. Her finner vi til og med et bilde som har klippede silhuetter. Dette er montert i rammen som har gitt inspirasjon til navnet på utstillingen. Igjen blir man imponert over hvordan Nervold Aantonsen holder grepet om dette mylderet av teknikker og formater. Det er en rekke referanser, hele tiden ubesværet og ledig gjort. Kunsthistorien er til stede som klangbunn, i dialog med annen kunst, men aldri på en måte som skaper følelsen av lånte fjær. Dette er rett og slett en stor og rik utstilling som føles frisk, relevant og utfordrende.

Det samme kan dessverre ikke sies om utstillingsrommet. Bølgen er Larviks nye kulturhus som ble åpnet for to år siden og er tegnet av arkitekt Niels Torp. Bygningen har fått navn etter det karakteristiske taket. Huset har et samlet areal på over 4 500 m2.  Det inneholder blant annet fire saler hvor storsalen med orkestergrav er spesialkonstruert for å gi gode forhold til ulike typer arrangementer. Målet er et kulturhus med ”høy kvalitet og lav terskel”.

På Kulturhusets hjemmeside står det om galleriet: “Galleri Bølgen, husets flotte kunstgalleri, har et areal på nærmere 300 m2. Galleriet blir drevet i samarbeid med Larvik Kunstforening, og er et svært spennende rom som gir mange muligheter for varierte utstillinger. ” Med dette i mente går vi opp trappen. I annen etasje, forbi administrasjonens kontorer ligger galleriet. Gjennom glassdøren går man inn i rommet. Langveggen består av vinduer fra gulv til tak. Dette er også tilfelle med den andre ytterveggen. Snur man seg, ser man at motstående vegg også har et stort glassfelt. Den siste veggen inn mot bygget er også av glass fra vegg til tak! Vi ser rett ned på kiosken i første etasje og flimrende skjermer som viser smakebiter fra kommende kinofilmer. Mr. Bean følger oss fra en stor plakat.  I hjørnet står et stort svart flygel.

Mest av alt minner lokalet om et vrimleområde, som kunstgalleri er det for meg totalt mislykket. For det første ser man alltid kunsten i motlys. For det andre er det nesten ikke vegger til å montere kunst på. Utstillingsarealet består av feltene mellom bæresøylene. Det betyr at veggflatene er stykket opp slik at det tvinger frem en statisk og umusikalsk montering av alle utstillinger. Det er også for lite veggplass i forhold til rommets størrelse.
I de andre salene er det tilrettelagt for ulike typer musikk. Man har brukt spesialister og akustikere for å tilrettelegge for de funksjonene som bygget skal romme. Dette er åpenbart ikke tilfelle i galleriet. Lokalene virker svært umoderne i sin totale mangel på forståelse for hva som utgjør et godt utstillingslokale. Som de fleste vet er det avgjørende å ha kontroll over lyset i en utstillingssituasjon. Ikke ulikt en teateroppsetting. Dagens kunst består av alt fra video og lysinstallasjoner til tradisjonelle teknikker som tegning, eller i dette tilfelle tekstil.

Dette er virkelig et grelt eksempel på manglende kompetanse. Først og fremst fra arkitekt Niels Torp, men også fra Larvik kommune som byggherre. Det burde være like selvfølgelig å hente inn kompetanse på utstillingsrom som det er å bruke en akustiker på et konsertlokale.

<p>Gunvor Nervold Antonsen. detalj “Utsikt fra hemmelig sted”  Foto: G. N. Antonsen</p>

Gunvor Nervold Antonsen. detalj “Utsikt fra hemmelig sted”  Foto: G. N. Antonsen

<p>Gunvor Nervold Antonsen. detalj “Utsikt fra hemmelig sted”  Foto: G. N. Antonsen</p>

Gunvor Nervold Antonsen. detalj “Utsikt fra hemmelig sted”  Foto: G. N. Antonsen

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: