Rosenkranskapellet i Vence

Rosenkranskapellet i Vence 2005. Foto: Ville de Nice – Musée Matisse / Nathalie Lavarenne

Rosenkranskapellet i Vence

- Sier jeg ”Matisse” tenker du ”maleri” og selvsagt har du rett. Hvor hentet denne store maleren og kunstfornyeren inspirasjon til sitt særegne, dekorative uttrykk?

8. September 2008


Vence – midt i frodige Provence, hvor dagene dirrer av varme, sikadene summer og duft av lavendel og furutrær fyller luften. Her finner vi Chapelle du Rosaire, en liten juvel av et kapell, tegnet og utsmykket av maleren Henri Matisse i perioden 1948-51.

Det nette kapellet er lett å se, der det lyser jomfruelig hvitt på åssiden mot byen. Vi går andektige inn, og blir tatt imot på litt gebrokkent fransk av en ung mann i munkekutte. Han er elskverdigheten selv, og viser seg pussig nok å være norsk dominikanernovise. Med imponerende franskkunnskaper og viten om Matisse er Haavar Simon Nilsen på sommerjobb i Vence.
- Chapelle du Rosaire er et religiøst verk, her er alt skapt av Matisse. Dette er et paradoks tatt i betraktning at Matisse ikke var et troende menneske. Likefullt: Alt her feirer og viser en dyp respekt for Guds skaperverk, forteller Nilsen.

Guddommelig inspirasjon?
Skapelseshistorien bak kapellet strekker seg over flere år. Matisse hadde vært alvorlig syk, og sykeleiet gjorde det umulig for ham å male på tradisjonelt vis. For å overkomme problemene, utviklet Matisse en ny metode, hvor han byttet ut pensel og lerret med malt papir og saks. Den nye fremgangsmåten passet svært godt til Matisse’ uttrykk som var preget av møtet mellom monokrome fargeflater og foreskjellige mønstre av ornamental art.
Gjennom sykeleiet ble han pleiet av søster Jaques-Marie, som senere ble Dominikanernonne. Denne fromme kvinnen som Matisse hadde stor kjærlighet til hadde også samarbeidet med ham i arbeidet med utklippserien Jazz. I takknemlighet tegnet han kapellet og messehagler til Dominikanerordenen i Vence.
Kapellet skulle bli det siste store prosjektet den aldrende maleren tok på seg fra sykesengen i Nice. Til tross for at Matisse’ liv og karriere gikk mot slutten, var hans skaperkraft like sterk. Selv sier han om Rosenkranskapellet:

”Hovedoppgaven i kapellet var å finne frem til en likevekt mellom flate av lys og farge og en mørk vegg, hvis eneste dekor var en grafikk i sort/hvitt. Dette kapellet er for meg fullbyrdelsen i et liv som har vært fullstendig viet mitt arbeid. Her slo endelig resultatet av en uhyre, oppriktig og møysommelig anstrengelse ut i full blomst1

Utsmykkingen domineres av to dekorelementer: glassmalerier i Matissees hovedfarger grønt og blått, og veggmalerier utført i sort på hvite glasserte fliser. Fordi Matisse hadde vanskelig for å bevege seg, er maleriene malt med en forlenget pensel som han kunne bruke sittende. De er utført i en grov og stilisert strek, ulikt det formfullendte, harmoniske uttrykket man forbinder med Matisse.
– Maleriene forteller om Jesu lidelse. Dette er ikke skjønnhet, det er sannhet, forklarer Nilsen.

Glassmaleri og lysets mystikk
Glassmaleriene er en hyllest til Guds skaperverk. De representerer hav og vegetasjon, symboler for skapelsen. Hovedvinduet bak alteret forestiller livets tre i form av en kaktus. Kaktusen er en nesten overnaturlig vekst som lever i de mest ugjestmilde omgivelser.
- Som Guds kjærlighet, overvinner den alt, sier Haavar Simon Nilsen. Det sitrongule glasset som omgir bladene slipper et gyllent lys inn i kapellet – symbolet på Guds tilstedeværelse. Vinduets motiv har form som en gardin hengende i en fin bue, og for dominikanernovisen er det Gud som holder stoffet på samme måte han holder skaperverket oppe. Et vakkert bilde i et vakkert rom, fylt av mystisk lys fra fargerike vinduer, som fører tankene hen til middelalderens gotiske katedraler og deres lysmystikk.
Messehaglene – idé, metode og form I salen bak tabernaklet, er samlingen av messehaglene til Matisse utstilt i glassmontre. Det er i alt seks kapper med tilbehør til årets forskjellige høytider: Hvit til fest, grønn til hverdagene, rød til martyrenes og apostlenes festdager, lilla til faste, rosa til Marias unnfangelsesdag og sort til begravelser. Alle er preget av majestetisk enkelhet.
Kappene har form etter sen middelaldermodell. To halvsirkulære stykker, 200x130cm, ble sydd sammen med en enkel søm over skulderen. Matisse’ motiver ble så applikert på stoffet. Messehaglene er sydd i fineste silkepoplin, selve sømarbeidet ble utført av dominikanersøstrene i Crépieux som hadde spesialisert seg på denne typen arbeid.

 

<p>Henri Matisse, Chasuble blanche. For- og bakside, 1950-51 ©Succession Henri Matisse/BONO, Oslo 2006 Foto: François Fernandez<br />
Henri Matisse, Chasuble verte. For- og bakside,1950-51 ©Succession Henri Matisse/BONO, Oslo 2006 Foto: François Fernandez</p>

Henri Matisse, Chasuble blanche. For- og bakside, 1950-51 ©Succession Henri Matisse/BONO, Oslo 2006 Foto: François Fernandez
Henri Matisse, Chasuble verte. For- og bakside,1950-51 ©Succession Henri Matisse/BONO, Oslo 2006 Foto: François Fernandez

Draktens funksjon i romersk-katolsk liturgi er å kle presten med en verdighet som understreker det transcendentale innholdet i de forskjellige høytidene. Som en del av messens rituale, beveger presten seg i kirkerommet, strekker ut armene og snur seg mot menigheten. Bevegelsene gir prestekappen en monumental, skulpturell fremtoning. Hver kappe er dekorert med et sentralt kors i stråleglans plassert i brysthøyde, som gir inntrykk av at Guds kjærlighet stråler mot menigheten fra prestens hjerte. Kappen, mennesket og bevegelsen fremhever på denne måten kjærlighetsbudskapet i messen.
Metoden for utarbeiding av mønstre og dekor på messehaglene er den samme utklippsteknikken. Den er brukt til utformingen av blyglassvinduene og i de fleste av Matisse sine bilder i denne perioden. Assistenter malte Canson-ark med ensfarget gouache. Motivene – palmeblader, tornekrans, flammer, blomster, løv, stjerner, tang og firkløvere som minner om gotikkens quatrefoilvinduer – ble klippet ut med sikker hånd av Matisse. Deretter ble de plassert på en papirmodell av kappen og hengt på veggen vis-à-vis malerens seng. Slik kunne Matisse meditere over plaggenes utforming og vise dem frem til besøkende. Møtet mellom farge og mønster er som et lappeteppe av stoffprøver fra samlingen Matisse kalte sitt ”bibliothéque de travail” – en verktøykasse av stoff. Dette var altså en teknikk som kunne brukes både til malerier, utklippsbilder, glassmaleri og tekstilarbeider.

Tekstil som inspirasjonskilde
Hvor kommer så denne lidenskapen for stoff, draperinger og orientalske mønstre fra hos Matisse? Allerede i tidlige malerier som Still-life with a Red Rug (1906), interiørbilder med figurer som Odalisk-bildene fra 1920-tallet, frem til utklippsverk som The Velvets fra 1947, ser man hvordan kunstneren skaper rom, miljø og tekstur ved å fremstille tekstiler i bildene.
Opprinnelig var Matisse fra det tåkete og grålige Nord-Frankrike, et område som også var tilholdssted for landets silkeveverier. Både Matisse’ oldefar og farfar hadde vært vevere. Med hjelp av vakre silkestoffer drømte han seg i barndommen inn i skjønnhetens og fargenes verden. Matisse hadde vevernes valgspråk – Alt du trenger er dristighet – i blodet.
Kanskje er dette grunnen til at verkene til Matisse er preget av nettopp en dristig behandling av overflate, farge, form, mønster og ornamentikk. I fasen mot slutten av hans liv da Chapelle du Rosaire og messehaglene ble skapt, bodde han i en stor leilighet i det nedlagte Hôtel Régina i Nice, omgitt av eksotiske stoffer, plagg, broderier og applikasjonsarbeider fra forskjellige himmelstrøk. Han konsentrerte seg om vegetale motiv: tang, strå, alger, blomster, det rytmiske, som i Jazz-serien og geometriske former, hentet fra ”verktøykassen av stoff”. Sammensatt av tekstiler og plagg kjøpt på motehus, bruktbutikker, teppehandlere i Paris og på reiser i forskjellige verdensdeler, var denne samlingen en av Matisses viktigste inspirasjonskilder gjennom hele karrieren.
På begynnelsen av 1950-tallet var det særlig kuba-stoff fra Kongo – fløyelsbroderte raffiatekstiler laget av palmebladsfiber med gjentagende geometriske motiver i jordfarger som inspirerte kunstneren. Dessuten var polynesiske tapa, fremstilt av bark med firkantborder og stjernemotiv i rust og sort, viktige for Matisse. På samme måte som møtet med afrikansk og annen såkalt ”primitiv” kunst åpnet veien til kubismen og andre modernistiske uttrykk for malere som Picasso, kan man altså si at det var det eksotiske som var definerende for Matisse, både som maler og tekstilkunstner. Det sies at Picasso, en hyppig gjest hos Matisse i Nice, var svært begeistret. Det er vi også.

1 Volkmar Essers, Henri Matisse 1869-1954 fargens mester s.88

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Tidligere kommentarer

#1 fra .(JavaScript must be enabled to view this email address) den 23. August 2012

Man får lyst til å dra til Vence..

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: