Tekstilene i Asker rådhus

Synnøve Anker Aurdal. Asker Rådhus. detalj Foto: Hilde Mortvedt

Tekstilene i Asker rådhus

1960-tallet var et viktig tiår for norske tekstilkunstnere. I 1964 deltok for første gang en norsk tekstilkunstner på Høstutstillingen. Flere sentrale bygg som Håkonshallen og Asker rådhus fikk kunstnerisk utsmykking i tekstil. Dette bidro til at tekstilkunst ble sett på som et likeverdig kunstuttrykk som maleri og skulptur.

22. November 2011


Tekstilutsmykkingene i Håkonshallen var fornyelse av en tradisjon
Håkonshallen ble skadet av bomber i 1944. Utsmykkingskonkurransen ble vunnet av billedkunstnerne Synnøve Anker Aurdal (1908-2000), Ludvig Eikaas (1920-2010) og brukskunstner Sigrun Berg (1901-1982). Deres forslag var basert på abstraksjon av historiske motiver og en ny og frisk fargeholdning, med kraftig oransje og fiolette farger. Fargene var utviklet av Sigrun Berg. Dette var første tekstilutsmykking hvor kunstnerne stod for utforming og selve vevingen. Det vanlige var at kunstnerne utformet kartonger som dyktige veversker utførte, som ved praksisen til Norsk Billedvev A/S ledet av Else Halling. Den tidligere utsmykkingen av Håkonshallen fra 1922 bestod av tekstiler vevet etter kartonger utført av maleren Gerhard Munthe. Han var opptatt av å utvikle en norsk palett, med naturfarger. Fargepalletten til Berg, Anker og Aurdal var annerledes og deres arbeider ble omtalt som fornyelse av en tradisjon.

Asker rådhus er et usedvanlig konsekvent byggverk, hvor innredning og kunst spiller sammen
Asker rådhus av arkitektene Lund & Slaatto er et av de viktigste byggene i Norge fra 1960-tallet. Asker rådhus har et seinmodernistisk preg og en rustikk norsk holdning i farger og materialer. Det er et usedvanlig konsekvent byggverk. Interiørarkitekt Bjørn A. Larsens (1926) innredningen understreker byggets ”svevende” karakter. Arbeidene til Rolf Nesch (1893-1975), Synnøve Anker Aurdal og Sigrun Berg harmonerer godt med byggets farge- og materialholdning. Interiøret og eksteriøret er preget av betongflater som har en grov overflate. Betongflatene er håndhugget eller pigghugget, noe som gir en rik struktur og variert fargevirkning. Rolf Nesch verk er et materialbilde i samme art brut- tradisjonen som arkitekturen, med fokus på materialvirkningen. Tekstilene til Synnøve Anker Aurdal og Sigrun Berg er nonfigurative komposisjoner i en naturinspirert fargepallett som kan minne om Weidemanns ”skogsbunn”- malerier fra samme tid.

Kunsten i Asker rådhus skapte stor debatt, men ikke den tekstile utsmykningen
Det ble stor offentlig debatt om kunsten til Asker rådhus. Et skulpturforslag fra Skule Waksvik kom ikke til utførelse, og Rolf Nesch verk kom først på plass etter flere avstemninger i kommunestyret. Den nonfigurative kunsten på 1950-tallet skapte forventninger til et tettere samarbeid mellom arkitekter og kunstnere, men kunstens rolle som selvstendig erkjennelsesområde gjorde dette problematisk. De tekstile utsmykningene til Synnøve Anker Aurdal og Sigrun Berg ble imidlertid positivt mottatt fra første stund.

Bjørn A. Larsen kordinerte bidragene fra Sigrun Berg. Sigrun Berg ble knyttet til prosjektet fordi det var behov for lyddemping i kommune-styresalen, med tekstilbekledning til de akustiske platene på betongveggene. Sigrun Berg og hennes medarbeidere stod for gardiner, veggtekstiler og tepper som ble produsert på større veverier. I tillegg utformet Sigrun Berg en fritthengende Festremse til spisesalen i resepsjonsfløyen. Sigrun Berg er et eksempel på en forsker og innovatør innen det visuelle kunstfeltet og hennes virksomhet spenner fra det vi i dag vil omtale som industridesign til visuell kunst i tekstil.

Forslag om felles antrekk til kommuneansatte
Arkivstudier har avdekket at arkitektene foreslo et felles antrekk til de kommuneansatte. Forslaget ble avvist med at dette måtte de ansatte anskaffe selv. Antakeligvis er antrekket en vams av Sigrun Berg, tilsvarende det arbeidsantrekket Nationaltheatret hadde innkjøpt som ”repetisjonsplagg” for sine skuespillere i 1961. Arkitektene som arbeidet med Asker rådhus hadde slike vamser som festplagg. En vams er et tradisjonelt arbeidsantrekk, et ”basisplagg” som ikke følger motens svingninger. Slik er det i tråd med den modernistiske arkitekturens universale tendens. Klær kan forstås som en arkitektonisk gjenskapning av kroppen, og vamsen er i samme formspråk som Asker rådhus. Vamsen og busserullen ble venstresidens ideologiske habitt utover på 1960- og 1970-tallet, og markerer opprør mot autoriteter i dress og i solidaritet med folket i arbeidsklær. Ved å foreslå et slikt plagg markerte arkitektene sin progressive holdning i et tvetydig oppdrag: et rådhus representerer både folkestyret og statsmakten.

<p>Synnøve Anker Aurdal. Asker Rådhus Foto: Hilde Mortvedt</p>

Synnøve Anker Aurdal. Asker Rådhus Foto: Hilde Mortvedt

Synnøve Anker Aurdal stod for en tekstil utsmykning i vestibylen
Synnøve Anker Aurdal ble invitert av Lund & Slaatto til å utforme en billedvev til vestibylen i Asker rådhus. Hennes verk i Asker rådhus er utført i samme teknikk som verket i Håkonshallen. Format, farger og plassering ble tilpasset rådhuset i dialog med arkitektene og byggekomiteen. Billedteppet fikk sin plassering på et veggfelt i vestibylen hvor betongen ikke ble meislet ut. Det understreker at arkitektene så på meislingen av betongen som en tilsvarende dekorativ bearbeidelse av veggen. Billedteppet til Anker Aurdal har et abstrahert motiv fra Askerbygda, med Asker rådhus karakteristiske horisontale lameller som en av detaljene.

Bjørn A Larsen og Sigrun Berg tilhørte Scandinavian design-bevegelsen
Interiørarkitekt Bjørn A. Larsen og brukskunstner Sigrun Berg tilhørte Scandinavian design- bevegelsen, som la vekt på estetisk vakre objekter og utsøkt materialbehandling. Samtidig var de preget av den idealismen og nøkternheten som var forbundet med gjenreisningen etter krigen. De stod i en Bauhaustradisjon som søkte samarbeid med arkitektene om et felles hele, som skulle uttrykke oppdragets art og funksjon. De hadde erfaringer fra samarbeid med arkitekter om møbler og tekstiler tilpasset ulike oppdrag. Samtidig var de designere for industriell produksjon. Bjørn A. Larsen var medlem av både Industridesignforeningen og Norske interiørarkitekters landsforening. Larsen og Berg hadde deltatt på internasjonale utstillinger og vunnet priser på triennalen i Milano. De kjente hverandre fra tiden som lærere på Statens håndverks- og kunstindustriskole og fra foredragsvirksomhet for Landsforbundet Norsk brukskunst. Undervisningen ved SHKS var en kombinasjon av tegneundervisning og verkstedspraksis for brukskunstnere innen keramikk, tekstil, metall og tre, inspirert av Bauhaus-pedagogikken. Kunstnere ble trukket inn i undervisningen, og arkitekt og billedkunstner Arne Holm ble en sentral lærer i formundervisningen både på SHKS og seinere på arkitektutdanningen på Norsk tekniske høgskole (NTNU). Så arkitektene for Asker rådhus, Kjell Lund og Nils Slaatto var også kjent med de formgivningsidealene som preget Bjørn A. Larsen og Sigrun Berg.

Synnøve Anker Aurdal hadde akademibakgrunn, i en baux art- tradisjon, hvor kunstverket ble sett på som et autonomt verk. I offentlige oppdrag og utsmykninger skulle kunstverket i tillegg uttrykke en idé eller intensjoner knyttet til oppdraget.

Hvordan samarbeidet arkitektene med kunstnerne og interiørarkitekten?
I et brev fra 1963 viser arkitektene til prosessen med billedveven til vestibylen og innredningen av resepsjonsfløyen, hvor hver enkelt detalj ble sett i sammenheng slik at den ble en integrert del i det samlede bilde av Asker rådhus. Dette er i tråd med gestaltpsykologiske ideer som var rådende på denne tiden. I Asker rådhus er kunsten og møbleringen ”ferdigvarer” som underordner seg den arkitektoniske helheten. Både belysning, møbler og tekstiler er basert på tidligere produkter eller verk som er ”bearbeidet” slik at de passer til ulike rom og funksjoner og inngår i en helhet.

Drivkraften bak samarbeidet mellom arkitektene, interiørarkitekten og kunstnerne var å skape et rikere miljø enn det som hadde blitt vanlig med ”den internasjonale stilen”, og som førte til stedstap og fremmedgjøring. Arkitektene valgte innredning og kunst som fulgte opp den abstrakte, skulpturale verkskarakteren og den taktile teksturen i bygget. Slik spilte arkitekturen, innredningen og kunsten på de samme virkemidlene for å engasjere innbyggerne og for å fremme humanistiske verdier.

Samarbeidet mellom arkitektene og Synnøve Anker Aurdal i Asker rådhus ble seinere sett på som normdannende praksis når det gjelder utsmykking med tekstilkunst i offentlige rom. Synnøve Anker Aurdals verk tilfredsstilte både funksjonelle krav, som lyddemping av rommet og kravet som formålsløst kunstverk.  Dette ble mønster for utsmykkingsoppdrag de neste tiårene i følge kunsthistoriker Jorunn Haakenstad.1

 


1 Jorunn Haakestad, Ariadnes tråd: Tekstile utsmykninger i det 20. århundre, (Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1998), 124.

<p>Sigrun Berg “Festremse” detalj. Asker rådhus. Foto: Hilde Mortvedt</p>

Sigrun Berg “Festremse” detalj. Asker rådhus. Foto: Hilde Mortvedt

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: