Tekstilene i regjeringskvartalet

Hannah Ryggen “Vi lever på en stjerne” detalj. Foto: Kunstindustrimuseet Oslo.

Tekstilene i regjeringskvartalet

22. juli har blitt en dato som har etset seg inn i bevisstheten. Når det verste sjokket nå har lagt seg, begynner man å bli bevisst andre ødeleggelser enn de store menneskelige tapene. Hva fremstår som viktig i etterkant av den totalt destruktive hendelsen? De materielle tapene er udiskutable, om enn sekundære. SOFT magasin er per definisjon ute etter aktuelt stoff som berører tekstilkunsten, og i så måte er det kanskje naturlig å uttrykke bekymring for hvor omfattende skader tekstilene i regjeringskvartalet har lidd. Hvem restaurerer tekstilkunsten? Og blir det tatt hensyn til tekstilenes krav til spesielle lagringsforhold?

28. November 2011


Kunst i offentlige rom (KORO) har ansvaret for mye av kunsten i regjeringskvartalet, og konservator Ane Marte Ringstad leder redningen av kunsten i byggene.1  Ringstad forteller at KORO fram til nyttår er inne i et prosjekt hvor de henter ut og sikrer kunsten fra regjeringskvartalet. Etter nyttår skal de gå gjennom alt og avgjøre hva som trenger videre konservering, rensing og annet. Da blir det også vurdert om kunst kan henges opp i midlertidige lokaler eller skal være lagret til den kan tilbakeføres til opprinnelige bygg. Ifølge Ringstad har Statsbygg laget rutiner som sørger for god sikkerhet i regjeringskvartalet. Samtidig er det lite av informasjon og ingen bilder som går ut til offentligheten. KORO har imidlertid fått en avtale om at de kan dokumentere det de behøver, for å kunne sørge for best mulig behandling av kunstverkene.

I en artikkel i Billedkunst slås det fast at skader på kunsten i regjeringskvartalet er mindre enn fryktet.2  Da denne ble skrevet, var KORO tidlig i prosessen med å få oversikt over tilstanden til både integrerte verk og løskunst, som KORO har anskaffet til byggene i regjeringskvartalet. Departementenes servicesenter står ansvarlig for å samle inn de andre kunstverkene. Skadeomfanget er overraskende begrenset, særlig med tanke på bygningenes indre skader. Man fryktet skader etter brann og sot. Et av de verst rammede arbeidene er eksempelvis Nasjonalmuseets deponerte verk av Christian Krohg, I leden fra 1892, hvor glasskår har føket gjennom bildet. De fleste skadene på malerier er på rammene, som følge av de kraftige rystelsene. Keramikken har generelt vært utsatt for større skader.

<p>Carin Wessel “Gul måne” og Lisbeth Dæhlin, krukke. Foto: Carin Wessel.</p>

Carin Wessel “Gul måne” og Lisbeth Dæhlin, krukke. Foto: Carin Wessel.

Wessel, Jessen og Helland-Hansen
Det ble nokså tidlig klart at tekstilkunsten har tålt eksplosjonen overraskende bra, med tanke på den skjørheten man kunne forvente. Carin Wessels Samklang/Gul måne og Samklang/Rødt blad (begge 1988, i ull og nylon), er sikret. Det er også stofftrykkarbeidet Ozon av Gro Jessen (1988, stofftrykk på seilduk). Disse tre tekstilverkene, som er de eneste tekstilene KORO har levert og har forvaltningsansvar for i regjeringskvartalet, befant seg alle i det såkalte R4-bygget, Wessels arbeider i vestibylen og Jessens i et møterom. KORO har også hentet ut enkelte mindre tekstiler for ulike departement, men har ikke mulighet for å informere om dette. Disse skal alle være uten skader.

Carin Wessels to tekstilarbeider er helt uskadde. De er ifølge Ringstad rengjort og pakket inn på forsvarlig måte. All KORO-kunsten som hentes ut av regjeringskvartalet sendes til et eksternt lager, der det er klimakontroll med jevn temperatur og luftfuktighet. Tekstilene rulles i Tyvek og på rull – disse rullene henger i stativ eller på annen måte slik at det blir minst mulig belastning på selve tekstilet. Alle materialene KORO bruker er syrefrie og ikke til skade for tekstilene, uansett hvilke materialer disse er laget av.

Gro Jessens tekstil Ozon er det verre stilt med. Ringstad forteller at det er en stor utfordring med dette arbeidet, som er karakteristisk for Jessens eksperimenter med teknikk og uttrykk. Foruten typiske stofftrykkflak, laget hun også arbeider hvor hun “tapetserte” veggen, noe Ozon er et eksempel på. Det er åtte meter langt og limt rett på vegg. Området det henger i har nylig blitt ryddet for bygningsrester og KORO skal sette igang arbeidet med å teste om de i det hele tatt får løst det fra veggen. De har planer om å gjøre ulike tester i skjulte deler av tekstilet, for å finne ut om limet er vannløselig og om det er mulig å løsne det på en forsvarlig måte uten at fibrene eller fargene blir skadet.

Av tekstilarbeider som ikke KORO har kontroll over er Ida C. Helland-Hansens arbeider berørt, men har klart seg bra.3 Helland-Hansen hadde tre arbeider på statsministerens kontor: Høst (1994), Skimmer (1996) og Svev (1996) Alle er 1,95x1,90 m og teknikken er laminert bomullslerret og silkepapir som hun har trykket og malt på. Helland-Hansen har fått opplyst at arbeidene var i god behold og fraktet til Forsvarsdepartementet, men har ikke fått detaljer rundt dette. Hun har også to tekstiler i samme teknikk, Vak (1999) på Helse- og omsorgsdepartementet og Kakofoni (2003) i S-blokka på Arbeidsdepartementet, samt to mindre bilder mellom plexiplater. I følge Kalle Bilstad i Arbeidsdepartementet er status at teppet for alle praktiske formål er uskadet, men var fullt av glasstøv som følge av eksplosjonen. Det er nå derfor til rensing. Når det er gjort, vil det tas til deres nye lokaler i Akersgata 64 hvor de vil forsøke å finne en god plassering.4

Ny monumentalitet
Høyblokka i regjeringskvartalet er som kjent et av de beste eksemplene på monumental modernisme innen norsk kunsthistorie.5  Den kunstneriske utsmykningen er integrert i selve arkitekturen. Arkitekten bak bygningen, som ble ferdigstilt i 1959, er Erling Viksjø. Høyblokka er kjent for bruken av naturbetong og var rikt dekorert med sandblåste detaljer. Bygningen har også flere integrerte kunstverk av Kai Fjell, Tore Haaland, Carl Nesjar, Pablo Picasso, Inger Sitter og Odd Tandberg. Kunstnerne fikk et bredt register av teksturer og formeksperimenter å spille opp mot steinens eksperimentelle overflate; i form av relieffvirkninger, konturer og mønsterstrukturer. Regjeringsbygget var et av 1950- og 60-årenes viktigste offentlige utsmykningsoppdrag. De fleste arbeidene ble gjennomført til vestibylen og de forskjellige etasjene i trappehallen.
Av større arbeider som skulle reddes ut etter bombeangrepet håndterte KORO Hannah Ryggens sentrale tekstilarbeid Vi lever på en stjerne, tidlig i august. Det var vått og skittent, og kom ifølge Ringstad til KORO-kontoret i all hast da det ble funnet. De pakket det der om i syrefritt og stabilt materiale, og rullet det opp slik at det ikke lå i brett. Det ble lagt Tyvek mellom rull og tekstil, slik at ikke det våte tekstilet skulle kunne farge av.  Deretter ble det så fort som mulig sendt over til Bevaringstenestene ved Museumssenteret i Hordaland, hvor det ble rengjort og konservert. Avdelingsleder Inger Raknes Pedersen forteller at det kun er utført mekanisk rensing av tekstilet, ved utplukking av fragmenter av tre og glass, forsiktig støvsuging og våtrengjøring.6  Teppet har rifter i nedre høyre kvadrat. Det var på dette tidspunkt ikke tatt stilling til det videre konserveringsarbeid.

Vi lever på en stjerne (1958) står som et sentralt poetisk og mektig verk innen nyere norsk kunst. Det ble bestilt av arkitekt Erling Viksjø til vestibylen i det nye regjeringsbygget, og hang på en stor og rå betongvegg like ved inngangen. Det monumentale teppet et både et av Ryggens største arbeider (400 x 300 cm), og et av de teppene hvor hun bruker flest farger. Hovedmotivet er en oval, inspirert av en 1600-tallsvevnad fra Gudbrandsdalen. Inne i ovalen møtes en mann og en kvinne, rundt svever gjenkjennelige og mytiske himmellegemer. Teppet ble vevet mens de første sputnikene ble sendt opp i verdensrommet, og oppsummerer på mange vis Ryggens ståsted i livet. Det utstråler tro på mennesket og kjærligheten. Gjennom veven kommenterte Ryggen emosjonelt og engasjert fascismen og nazismens fremtog i Europa i mellomkrigsårene og norsk politikk i etterkrigstiden. De fleste av hennes billedvever preges av eksplisitt sosial og politisk protest utført med en djerv, original og personlig signatur.
For mange blir det et tankekors at Ryggen hele sitt liv arbeidet mot terror, høyreekstremisme og krig. Symbolikken i det faktum at et arbeid av Ryggen ble skadet av et hatsk angrep på kjerneverdier i samfunnet, har ikke gått hus forbi.7  Bergens Tidende poengterer 22. oktober hvordan Hannah Ryggen brukte to år på å veve teppet, og at det tok noen sekunder å bombe det i stykker. Teppet vil alltid ha et arr etter det som har skjedd. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har en fantastisk samling Ryggenarbeider. Museets direktør, Jan-Lauritz Opstad, påpeker hvordan det kan være bra og ikke skjule det som har skjedd så lenge teppet kan konserveres slik at det ikke fortsetter å revne. Så lenge det ikke er avgjort hva som skal skje med høyblokka er det umulig å si med sikkerhet hvor teppet kommer til å havne til slutt.
Det forelå ingen kriseplan som KORO kjenner til for kunsten i regjeringskvartalet, slår Ane Marte Ringstad fast, de har vært nødt til å gå inn og håndtere situasjonen fortløpende. Man kunne vanskelig ha forberedt seg på skader av slikt omfang uansett, men en kriseplan kunne ifølge Ringstad ha gjort situasjonen lettere. Da hadde det foreligget telefonlister, utstyrslister og HMS-krav fra dag én. Dette er noe KORO brukte tid på å få på plass i begynnelsen av prosjektet. Vi får vente før vi får et større overblikk over en kaotisk situasjon.


1 Gry Hartvigsen, “Lite skader på kunst”, Billedkunst 13.09.2011, No.5.
2 Informasjon utover oppgitte kilder om KORO-kunsten stammer fra telefon- og mailkontakt med Ane Marte Ringstad første uke i november.
3 Opplyst av Helland-Hansen i mail til undertegnede 21.11.11.
4 Mail til undertegnede 23.11.11.
5 Se Nasjonalmuseets nettutstilling Erling Viksjø og Regjeringsbygget med tekst og fotografier
6 Informert i mail til undertegnede 07.11.11.
7 Se Daniel Johansen, “Til minne om Vi lever på en stjerne”, Adresseavisen 09.08.11.

<p>Hannah Ryggen “Vi lever på en stjerne” (1958) 400x300cm. Foto: Kunstindustrimseet i Oslo.</p>

Hannah Ryggen “Vi lever på en stjerne” (1958) 400x300cm. Foto: Kunstindustrimseet i Oslo.

<p>Carin Wessel “Rødt blad” (1988). Foto: Morten Løberg.</p>

Carin Wessel “Rødt blad” (1988). Foto: Morten Løberg.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: