Tekstilkunst på høstutstillingen

Anne Karin Jortveit, Her, 58x68cm. Foto: AK Jortveit

Tekstilkunst på høstutstillingen

Svært få arbeider på årets høstutstilling kan karakteriseres som tekstilkunst i tradisjonell forstand. Flere verk på utstillingen utfordrer også grensene for hva man kan definere som tekstilkunst. Dette er tegn på at tekstilkunsten er i endring i dag og at kunstarten nærmer seg andre uttrykksformer. Samtidig er det en generell trend at medier og teknikker ikke lenger er en selvfølgelig ramme for å tolke og forstå kunstuttrykk. Tekstilkunsten deler her skjebne med de fleste andre uttrykksformer.

5. September 2006


I denne lille teksten skal jeg forsøke å belyse det svært komplekse spørsmålet om hva tekstilkunst kan være i dag, gjennom noen eksempler hentet fra årets høstutstilling. Men jeg vil aller først si noen ord generelt om medier som ramme for kunstforståelse.
Spørsmålet om hva et medium er innen kunsten, og hvilken rolle disse skal ha for kunstfortolkning og -produksjon, har nemlig forandret seg mye i løpet av de siste tiårene. Særlig har dette vært knyttet til overgangen fra den såkalte modernistiske kunsten til den såkalt postmoderne. Innen modernismen, som rundt regnet dominerte på 1900-tallet fram til 60-årene, ble definisjonen av spesifikke kriterier for hvert enkelt medium oppfattet som et viktig spørsmål for en rekke kunstnere og kritikere. For modernistiske billedkunstnere var dette UTSTILLINGERblant annet et spørsmål om frigjøre kunsten fra den “ytre” oppgaven å representere virkeligheten. Dette ledet til nonfigurative uttrykk innen blant annet maleri og skulptur. Men det foregikk parallelle endringer innen kunstarter som arkitektur, teater, dans og musikk. Også her ble oppmerksomheten rettet “innover” mot egne tradisjoner, for å forsøke å utkrystallisere essensen av de respektive praksisene som ledet fram mot modernismen, og utvinne en mer rendyrket kunst. Også tekstilkunsten hadde sine modernister, som Synnøve Anker Aurdal og Hannah Ryggen her i Norge, som på en tilsvarende måte lot tekstilkunstens egne virkemidler stå i sentrum for sin virksomhet.

Maleriet sto på mange måter i en særklasse blant kunstartene i løpet av modernismen, som et slags forbilde og en Rambergmålestokk for utviklingen innen de andre. Innen maleriet ble forsøket på å utvikle mediumspesifisitet fulgt med særlig stringens og konsekvens. Forståelsen av maleriet innen modernismen kom mye til å dreie seg om å rendyrke den visuelle erfaringen. Resultatet av denne prosessen var et kunstverk bestående av en ren flate, bemalt med farge. Maleriet som materielt objekt ble på mange måter fortrengt, til fordel for det man oppfattet som en nærmest åndelig kunsterfaring.
Men det abstrakte maleriet var sterkt mannsdominert, og mange stilte seg skeptisk både til dette og til at kunstformen på mange måter var svært verdensfjern. Blant annet en rekke kvinnelige kunstnere ønsket å utfordre det mannlige hegemoniet innen kunsten. Flere av disse benyttet tekstil, i og med at tekstilkunsten tradisjonelt i sterk grad har vært en kvinnedominert kunstart. Tekstil ble også trukket inn fordi den knyttet an til en konkret virkelighet. Tekstil ble innen modernisme oppfattet som et mer håndverksbasert medium enn maleriet.

I arbeidene til den tyske kunstneren Eva Hesse fra 60-tallet, fungerte bruken av tekstil som en kritisk intervensjon i det i utgangspunktet transcendente maleriet av både det konkrete og det feminine.
På Høstutstillingen stiller Anne Karin Jortveit seg inn i denne tradisjonen, ved både å gå i dialog med, og etablere en slags feministisk kritikk av det modernistiske maleriet. Jortveits arbeid Her, som også pryder forsiden av Høstutstillingens katalog er et kvadratisk tekstilarbeid som henger på veggen som et bilde. Tittelens tre bokstaver er vevet keitete inn i brunsort ull mot en gråhvit bakgrunn. Ordet synes å peke på verket selv, på dette intetsigende, ikke spesielt vakre objektet. Arbeidet virker mer som en ansamling av materie enn som et uttrykk for opphøyet åndelighe, eller som et vindu mot verden. Det minner kanskje mest om en dørmatte, noe man kan tørke av bena på. Eller en pute til å legge hodet på, begge deler funksjoner som ligger fjernt fra opphøyede kunsterfaringer. Her kan også ses på som engelsk for ”henne”, som et bilde på kvinneskjebner koblet til tekstiltradisjonen, til dels oversett og definitivt undertrykket innen både et patriarkalsk samfunn og en tradisjonelt sett patriarkalsk kunsthistorie.

Jortveits andre arbeid på Høstutstillingen, Soliloquy, er også et eksempel på et tekstilt arbeid som trer inn i det maskulinistiske todimensjonale billedkunstrommet, i god ”postmoderne” tradisjon. Her har hun hengt opp et tekstil som kan minne om et sengelaken, gjennombrutt av rader av rektangulære hull, som linjer på et ark. Over disse har hun sydd transparente stykker tyllstoff med påskrevne ord i sirlig håndskrift.Teksten er en liten enetale, en ”soliloquy”, hvor en kvinne gradvis bekjenner sin nærmest uslukkelige seksualtørst. Hun beskriver til slutt hvordan hennes ektemann er i ferd med å slites ut av hennes drifter, og hun lurer på om hun er unormal.

<p>Verena Scholz, Famous Face: Nymfetruse, videoinstallasjon</p>

Verena Scholz, Famous Face: Nymfetruse, videoinstallasjon

Tekstilen går her i allianse med den litt gammeldagse pikeaktige skjønnskriften, begge deler representerer hjemmesfæren og kjønnsrollebestemt undertrykkelse. I tillegg til at dette arbeidet kritisk portretterer en kvinne som er fanget, og kanskje ødelagt av sin pliktoppfyllenhet, mimer maleriet og den modernistiske kunsten gjennom sin vertikalitet, sin monokrome farge og sin rektangulære form. Dette kunstverket setter opp en kontrast mellom stereotypisk mannlighet og kvinnelighet for nettopp å peke at det kvinnelige har vært underprivilegert.

Arbeidet er et godt eksempel på hvordan medier kan forstås innen det såkalt ”postmoderne”. Her etterliknes eller parodieres disse for å skape en politisk provokasjon, snarere enn at de videreføres i tråd med tradisjonene.
Et tredje verk på utstillingen passer inn i dette postmoderne perspektivet ved at det kaster et humoristisk blikk på tekstilkunsttradisjonen. I arbeide av Tonje Høydahl Sørli, ser vi en billedvev i en vevramme, hvor selve veven kun består av to tegneserieaktige kvinnesko, som former en rød hjerteform i sentrum av verket. Skoene ser ut som de tilhører en kvinne som enten ligger på bakken eller krabber. Tittelen, Apply your energy in the spirit of love # 2 antyder kanskje hvilke aktiviteter som opptar eieren av skoene.

Denne billedvev-installasjonen, kan i likhet med Jortveits arbeider tolkes som en refleksjon omkring kvinnerollen. Verket antyder en konflikt mellom å bruke energi på tradisjonelt vevarbeid og å ha et utagerende kjærlighetsliv. Sånn sett kaster verket et kritisk blikk på tekstilkunsten mer generelt og hva slags motiver og beveggrunner som ligger under denne virksomheten. Det evinnelige, repetitive arbeidet som tekstilkunstneren utfører kan forstås som en sublimering av seksualdrifter, som impulser som ikke slipper ut i direkte handling, men som sakte og smertefullt trer fram i en forvansket form. Homers beskrivelse av dronning Penelope som vevet et billedteppe mens hun ventet på sin ektemann Odyssevs hjemkomst fra Troja, for å holde friere på avstand, anskueliggjør savnet og melankolien knyttet til vevekunsten, ensomheten ved vevstolen. Men i verket til Sørli kommer konflikten til uttrykk gjennom at billedveven tilsynelatende er forlatt midt i prosessen, som om kunstneren demonstrativt har tatt seg tid til å gjøre andre ting enn å veve.
Også Siri Berqvams The familiar which has become strange, er et eksempel på tekstilkunst som blir meningsfull først når man ser bort fra tradisjonelle mediumspesifikke kriterier.
Arbeidet består av forbløffende realistiske etterlikninger av leverpostei-bokser, Friele kaffeposer og Eldorado sjampinjongbokser, laget i tekstil. Arbeidet minner umiddelbart om den svenskfødte popkunstneren Claes Oldenburgs skulpturer i samme materiale som var 1:1 reproduksjoner av blant annet en klosettskål og et trommesett, som riktignok lå sammensunkne på gulvet på grunn av de myke materialene. Både hos Bergqvam og hos Oldenburg er det naturlig å tolke arbeidene som en kritikk av ubrukelige produkter i konsumsamfunnet. Dette er nettopp en virkelighet som ble forsøkt holdt utenfor kunsten innen modernismen, men som her spiller en aktiv rolle for forståelsen av verket.
I dette tilfellet fungerer håndverket som en negasjon av den industrielle masseproduksjonen mer enn at det i seg selv har en egen positiv mening. Her videreføres ikke tekstiltradisjonen om at tekstil bryter med det industrielle, så mye som man forventer å finne.

Det siste verket jeg skal nevne, Verena Scholz Famous Face: Nymfetruser demonstrerer problemene med å trekke opp grenser for hva som kan defineres som tekstilkunst i dag. I arbeidet projiseres en munn, to øyne og en navle, som fungerer som nese, på en gigantisk underbukse, slik at denne fremstår som et slags ansikt. Her står et tekstilt readymade i sentrum for arbeidet, samtidig som tekstil ikke føles som en naturlig betegnelse på det. Videoinstallasjon oppleves åpenbart som en riktigere betegnelse. Arbeidet har referanser til film, både gjennom projeksjonene, men også gjennom blandingen av det gruoppvekkende, skrekkaktige, det barnslige og det humoristiske. Arbeidet viser nok en gang hvordan kunstnere i dag ikke føler seg forpliktet i forhold til bestemte medier. Medietradisjoner er for mange kunstnere i dag nærmest klisjeer, som man forsøker å definere seg i motsetning til.
Men tekstilkunst, også i mer tradisjonell forstand, har samtidig kanskje et større kritisk potensiale enn for eksempel maleriet. Den amerikanske kunsthistorikeren og kritikeren Hal Foster skrev for snart 30 år siden, i antologien The Anti-aesthetic, at feministisk kunst var selve prototypen på den postmoderne kunsten. Feministisk kunst var ”den andre” stemmen, som gjennom sin annerledeshet utfordret det universelle og transcendentale innen modernismen. I kunstsammenheng har tekstilkunsten derfor en opposisjonell karakter, nærmest som en integrert del av teknikken selv, i og med at denne langt på vei er kodet som kvinnelig.
Et annet trekk som gir tekstilkunsten kritisk brodd eller potensiale, og som skiller den fra maleri er at veven som en metafor danner et åpent bilde som likestiller selvstendige elementer samtidig som de inngår i en sammenheng. Veven kan sånn sett oppfattes som en tekstur, en overflate som ikke nødvendigvis danner form, som ikke smelter sammen til en sluttet helhet. Dette er en åpenhet som kobler tekstil til mange kunstneriske praksiser i dag, og som har en politisk agenda som nettopp forbinder den sluttede formen med tilstivnede og autoritære tankesett.

Internett er selvfølgelig en ”vev”, den såkalte verdensveven, som er med på å forme måten å tenke på å erfare verden i dag, med en strukturell likhet med tekstil. Tekstil er med andre ord et begrep og et felt som er nyttig og interessant for å beskrive den nyeste kunsten. Men det er få verk på Høstutstillingen som tar fatt idisse sistnevnte aspektene og mulig-hetene i ytterkantene av tekstilbegrepet.

<p>Tonje Høydahl Sørli, Apply your energy in the spirit of love #2, 94x50x128 cm. Foto: T Høydahl Sørli</p>

Tonje Høydahl Sørli, Apply your energy in the spirit of love #2, 94x50x128 cm. Foto: T Høydahl Sørli

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: