This is (what I call) Art

Siri Berqvam, The familiar which has become strange, naturlig størrelse. Foto: Bjarte Bjørkum

This is (what I call) Art

Omtale av to verk og to uteksaminerte masterstudenter, Bergen mai 2006

Dette er kunst. Den tilsynelatende enkle tittelen på Masterutstillingen til Kunsthøgskolen i Bergen er en påstand som jeg uten videre svelger. Befriende ukomplisert, det jeg ser i og utenfor Kunsthallen i Bergen er allerede plassert i kassen for enkle ting. For meg gjenstår det bare å oppleve, ta den inn, om ikke akkurat intravenøst, - så i alle fall med den oppmerksomheten vi sparer til forventningen om det ekstraordinære.

6. September 2006


”Med påstanden setter vi opp rammen”, skriver Jeremy Welsh
(koordinator for MA) i katalogen. En struktur som fungerer som en
konteiner for en ”mer kaotisk virkelighet enn den vi kan beskrive
med enkle virkemidler”

It’s that simple
Men som vi alle vet; det enkle er ofte, ja nesten alltid, svært komplisert. Det som tittelen friskt overser – den komplekse, sammenpuslede historien til kunstverket og de begrepene vi har laget for å beskrive det, en ustabil og sammensatt relasjon vi både forventer og lengter etter – blir her overlatt til den enkelte betrakter og det enkelte verk.

Når jeg står foran den ene veggen i et av Kunsthallens midtre rom, er den dekket av en nesten oppløst, bølgende hinne. Ved nærmere ettersyn er hinnen et tekstil fl ak, som sjenerøst dekker hele denne veggen og enda litt til, der det ved golvet er skubbet sammen i en løs rull som gjentatte ganger blir dratt ut over av nærsynte føtter. Jeg strekker meg med øynene langs, mellom og forsøksvis bak tusenvis av stoffbiter i et flimrende skyggespill, satt sammen i et fragmentert, blomsterlignende mønster. Tekstilet virker uendelig skjørt, som om det ville falle i fra hverandre ved berøring.

Verket, som er laget av Anne-Gry Løland, har tittelen Rekonstruert landskap. Den tekstile fl aten består av til sammen fire lag der det siste nesten løser opp de andre. Løland tar utgangspunkt i gjenbruk, ”readymades”, for eksempel ordinære, litt slitte blomstrete dynetrekk. Hele tekstilet blir med syntetisk tråd sydd over med enkle sømmer i et gittermønster. Tegnede panoramalandskap, som hun speilvender og repeterer, trykkes deretter over blomstermønsteret. Barokke motiv hentet fra bøker trykkes som et tredje lag, med lamineringslim, før utbrenningspasta rakles på. Det organiske materialet i dynetrekket brennes bort, det barokke mønsteret samt den syntetiske tråden står igjen. Resultatet er altså en erodert tekstil fl ate, så vidt holdt sammen i et gitter av vertikale og horisontale sømmer. Det utbrente mønsteret lar oss bare ane det underliggende landskapet og det opprinnelige blomstrete stoffet. Skyggespillet oppstår ved hjelp av lyset når det perforerte tekstilet henges opp et stykke foran veggen, en håndsbredde i avstand. Virkningen er som av sildrende vann, som stivnede dråper eller små jordklumper, løv og blomsterblader holdt fast i fallet, et eksplodert bilde som forsiktig rekonstrueres.

En av de mer komplekse oppfatningene om kunst er at den bidrar til å se verden på nytt. Kunst kan forskyve vanetenkning og fordommer. Dette er jo også en påstand, men den ligger dypt forankret i vår oppfatning av ”kunstens rolle i verden”, og den har en tendens til å dukke opp hos de mest forskjellige av kunstens personligheter. Kanskje den er det nærmeste vi kommer en konsensus. God kunst skal ikke sementere en virkelighetsoppfatning, den skal utfordre det vi tror som sant, - også selve sannheten - ingen liten jobb. Men det krever også noe av betrakteren. Marcel Duchamp hevder at kunstverket bare er halvferdig når det forlater kunstneren, det er hos publikum det egentlige kunstverket blir fullført. Han sier det er en glipe mellom verket som ufullendt (førerfart) og som erfart. Påstanden ”dette er kunst” kan ramme inn en hvilken som helst gjenstand - noe den også gjør, men det er altså i betraktningen verket blir til. Samtidig vet vi at persepsjonen aldri er uten heftelser, den er farget av den enkeltes liv og erfaring.

<p>Anne Gry Løland, Rekonstruert landskap, detalj. Foto: Anne Gry Løland</p>

Anne Gry Løland, Rekonstruert landskap, detalj. Foto: Anne Gry Løland

You just have to believe it
I Kunsthallens store sal står en støvsuger. Det tar bare det ekstra øyekastet å se at støvsugeren er en nøyaktig replika. Eller snarere, så nøyaktig gjengitt som den kan bli laget i et helt annet materiale. En rød Miele, med en rillete slange. Jeg griper meg selv i å forsøke å telle de nesten helt presist sydde rillene langs den glinsende slangen, et beregningstykke: x antall riller pr desimeter gir y pr løpemeter. Et plutselig kort tilbakeblikk til et ikke helt behagelig minne fra produksjonslinja til Høvding fabrikker en gang på 70-tallet: 10,2 sekunder pr operasjon. Litt lenger inn i rommet, en vaskemaskin. To unger travelt opptatt med å lukke opp og igjen døra. De omfavner begeistret husholdningsmaskinen omformet til et bløtt kosedyr.

Siri Berqvam har nitidig sydd sammen en hel serie med ordinære husholdnings- produkt og hverdagsgjenstander i tekstil. ”The familiar which has become strange” er tittelen på installasjonen som sprer seg utover og mellom de andre verkene i den store salen. De konkrete objektene som Berqvam har kopiert i tekstil, står umid- delbart fram som den rake motsetning til Lølands arbeid. Alt er umiddelbart gjenkjennelig: en søppelbøtte med kasserte hermetikkbokser (etikettene er nøye gjengitt i maskinbroderi), en vaskemaskin (med døra som kan åpnes), et brannslokkingsapparat, en stige, støvsugeren. Alle objektene er i størrelse 1:1 (stigen rekker meg over hodet) de er alle både virkelige og absolutt ikke. Sammenhengen mellom tegn og mening, ting og funksjon, blir med kjente retoriske grep omsnudd og spilt ut mot hverandre. Det er ingen sammenheng mellom hva du tror du ser og hva tingen egentlig er.

Både Løland og Berqvam minner oss om persepsjonens begrensning. Den er bare unntaksvis i stand til å gi oss en reell gjengivelse av verden. Det vi ser er satt sammen av ferdige bilder – verden er allerede sett – og dette bildet ligger nærmest og bare venter på at synet skal konfi gurere det på nytt. Det fullstendig uventede blir med stor sannsynlighet ikke sett, i alle fall ikke slik det faktisk framtrer. Aluminiumsstigen til Berqvam lener seg til veggen slik vi kjenner den, men denne stigen får meg til å se stigen, denne underlige tingen.

Løland og Berqvam setter opp følgende formel: Vi vet hva vi står overfor, det er gjenkjennelig. Men samtidig, ved hjelp av den lille forskyvningen som utgjør det uforutsigbare elementet, skubbes erfaringen utenfor den kjente horisonten. En annen konnotasjon som etter hvert blir framtredende er ”tiden ting tar”. Tiden brukt på hver enkelt gjenstand kan leses direkte. Den sendrektige prosessen med å kopiere husholdnings-maskiner med tekstil og tråd er åpenbar. Og før en kjenner teknikkene til Løland og Berqvam virker arbeidene nærmest uendelig langsomme å produsere. Tiden blir en synlig faktor.

This is the artists
Jeg møtte Anne-Gry Løland og Siri Berqvam for å diskutere arbeidene deres og den nylig avsluttede masterutdanningen. Opplevelsen min av at tiden er et element i arbeidet deres, blir underbygget av begge to: - Jeg viser egentlig fram det meningsløse i en del arbeid, sier Siri Berqvam. Men samtidig gir jeg tingene verdi gjennom den tiden det tar. Jeg liker å gjøre det selv, det gir ro, en slags lykkefølelse. Og dessuten – kan vi egentlig ta oss tid til å gjøre de meningsløse tingene, i betydningen ikke-funksjonelle? - Men det er ikke bare produksjonsprosessen som tar tid, verket inneholder også tiden som gjenbruk, sier Anne-Gry Løland. Det har historiske konnotasjoner og private minner. Og hva blir oppfattet som verdifullt? I en kultur har vi alltid det som regnes som viktig og det som er uten betydning. Det dekorative blomstermønsteret har for eksempel lenge vært litt ”fy-fy”, det har vært vanskelig å bruke. Når jeg tar utgangspunkt i noe banalt og ubemerket som småblomstrete sengetøy og annet gjenbruksmateriale, er jeg opptatt av at tekstil har mange lag, også de immaterielle.
Du understreker i katalogen at det handler om å bygge opp og bryte ned i en nesten uendelig sirkel. Og for hver runde er det noe som forsvinner. Du referer til en tekst av Kerstin Ekman, der hun skriver at det pyntelige, den myke varmen forsvinner, at den skjønnheten som kommer av myk kunstferdighet smuldrer uten spor. Dette referer ganske direkte til arbeidsmetoden din, men det er egentlig noe jeg ser igjen hos dere begge. En vilje til å la dette spesifi kke materialet fortelle. Men hvor åpen er fortellingen, hva inneholder verkene for dere?
- For meg har det stor betydning at mønsteret ikke er sammenhengende, at det oppleves som ukontrollerbart, og at det erfares med hele kroppen, sier Løland. Mønsteret sprer seg ikke bare utover fl aten, men det befi nner seg også i mellomrommet, i skyggespillet mellom veggen og tekstilfragmentene som utgjør teppet. Ornamentet, slik det repeteres og beveger seg uten noen klar slutt, tilhører den mer sanselige delen av visuell kunst. Og i mine arbeid får man inntrykk av stoffet er på grensen til oppløsning, det er nesten bare ornamentene igjen.
- Noe av det som er viktig er at tingene fristilles fra det harde funksjonelle, de er til en viss grad uten den tyngende fornuften. Jeg tenker meg at de befi nner seg som syn i en febertilstand, der de vanligvis livløse tingene får et eget, uavhengig liv. Det er en tilstand som kan være ganske truende, men også åpen og løfterik. - Noe av det som er viktig er at tingene fristilles fra det harde funksjonelle, de er til en viss grad uten den tyngende fornuften. Jeg tenker meg at de befi nner seg som syn i en febertilstand, der de vanligvis livløse tingene får et eget, uavhengig liv. Det er en tilstand som kan være ganske truende, men også åpen og løfterik.
Dere har nå avsluttet en toårig masterutdanning med studenter både fra akademiet og spesialisert kunst. Hvilke erfaringer sitter dere igjen med? - Vi er positivt overrasket, vi var begge skeptiske til å begynne med. Det var veiledere fra alle fagområdene, og vi fikk et faglig press på oss. Det var godt å få et annet fokus, forbi den nære materialtenkningen. Har samtidig lært å utnytte materialet for alt det er verdt, som kompositorisk og kontekstuelt element. Vi har også fått innblikk i andres uttrykk, det har vært bevisstgjørende, den tverrfaglige tilnærmingen har åpnet opp forståelsen av eget arbeid. Ble til og med mer åpen for teori, selv om vi til tider ikke skjønte stort av det. Det har vært krevende, men det har gitt oss en basis, en retning som vi kan bygge videre på.

<p>Kari Steihaug, REST. Installasjon Henie Onstad Kunstsenter, desember 2005</p>

Kari Steihaug, REST. Installasjon Henie Onstad Kunstsenter, desember 2005

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: