Trollvegg og rytmer

Hannah Ryggen, Trollveggen, 1966 Administrasjonsbygget – fakultetsrådssalen på Blindern Foto: Ståle Skogstad. ©H.Ryggen/BONO 2006

Trollvegg og rytmer

Tekstil utsmykning på Blindern

Blant kunstverkene ved Universitetet i Oslo (UiO) finnes flere tekstile arbeider. Disse er kommet til delvis ved direkte kjøp og delvis gjennom Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Med utbyggingen av Øvre Blindern på 1960-tallet kom også spørsmålet om kunstnerisk utsmykking opp. I november 1966 oppnevnte universitetsdirektøren et kunstnerisk råd som sammen med de aktuelle arkitekter, skulle komme med forslag til utsmykking.

8. September 2006


På slutten av 60-tallet utarbeidet dette rådet en rammeplan for kunstnerisk utsmykking på Blindern, men da var allerede enkelte hovedverk på plass. Arkitektene Leif Olav Moen og Frode Rinnan spilte begge en aktiv rolle i anskaffelsen av kunstverk, deriblant tekstilkunst. Billedvevens dekorative håndverkskvaliteter har lang tradisjon som miljøskapende faktor innen arkitektur. Men for Blinderns arkitekter synes det å ha vært viktig å gi plass til et selvstendig tekstilt kunstuttrykk i den nye arkitekturen.
Tekstilkunsten er forholdsvis ny som selvstendig kunstform. Egen jury på Høstutstillingen fikk den først i 1987. I tiårene før hadde flere tekstilkunstnere markert seg i arbeidet med å løfte fram det tekstile uttrykket som et resultat av bevisste kunstneriske valg. Både Hannah Ryggen, Synnøve Anker Aurdal og Brit Fuglevaag gjorde renning og tråd likeverdig med lerret og pensel. Alle tre er representert i UiOs kunstsamling.

En billedvevfortelling
Da Administrasjonsbygget på Blindern sto ferdig i 1964, hadde den store fakultetsrådssalen “en ledig vegg” perfekt for utsmykking. Samme år hadde Hannah Ryggen (1894 - 1970) deltatt på Høstutstillingen som den første tekstilkunstner i utstillingens historie og hun hadde representert Norge på Veneziabiennalen. Noen år før hadde hun på oppfordring av arkitekt Erling Viksjø levert to billedtepper til den nye Regjeringsbygningen. Det var en anerkjent tekstilkunstner arkitekt Frode Rinnan kontaktet med tanke på rådssalen. Oppdraget kunne realiseres takket være en stor pengegave øremerket kunstnerisk utsmykking. Billedveven ble avduket i 1966. Hannah Ryggen bestemte selv både innhold og format. Det ble en over 7 meter lang billedfortelling som tydelig forteller om kunstnerens politiske og samfunnsmessige engasjement. Sentrert rundt kunnskapens såkorn finner vi representanter både for kunsten og politikken. Hodene i det Hannah Ryggen kalte “skyskraperne mine” er politikerne som snakker og snakker uten at det fører til mer fred.2 Innholdet i Trollveggen er blant annet preget av Hannah Ryggens sterke motstand mot Vietnamkrigen.

<p>Magdalena Abakanowicz, Triptyque noir, 1967 Sophus Bugges hus på Blindern Foto: Arthur Sand. © M.Abakanowicz/BONO 2006</p>

Magdalena Abakanowicz, Triptyque noir, 1967 Sophus Bugges hus på Blindern Foto: Arthur Sand. © M.Abakanowicz/BONO 2006

Selv om kunstneren har “forklart” billedteppets motivmessige innhold, åpner det også for andre tolkninger, assosiasjoner og opplevelser av ren visuell karakter. Figurer og symboler er stilisert og plassert i samme plan innenfor en struktur av vertikaler som bryter den gjennomgående horisontale linjen. Om denne linjen sa Hannah Ryggen selv at den var “det samme for meg som horisonten på jorden”3. Mønster og komposisjon oppretter en formal motvekt til den tydelige fortellingen. Sammen med fargene understrekes også den dekorative kvaliteten som et viktig element i romutsmykkingen. Jorunn Haakestad skriver følgende i sin bok om tekstile utsmykkinger i Norge i det 20. århundret: “I kunsthistorisk sammenheng er “Trollveggen” en av dette århundrets mest sentrale utsmykkinger.”4

Rytmisk fargeprakt
Synnøve Anker Aurdal (1908 – 2000) videreførte arven etter Hannah Ryggen. Med sin store utstillingsaktivitet, også i utlandet, markerte Anker Aurdal tekstilkunstens naturlige plass i kunstbildet. Tradisjon, håndverk og en frigjørende modernisme er blant forutsetningene for hennes arbeider. Fellesskapet med samtidig modernistisk maleri er spesielt tydelig i siste halvdel av 1960-tallet, som i UiOs billedvev fra 1969. Tekstilen ble besluttet innkjøpt i 1970 til personalkantinen i Matematikkbygningen (Niels Henrik Abels hus). Dette skjedde i samråd med arkitektene og i henhold til planen om kunstnerisk utsmykking. Virkemidlene i billedveven er konsentrert om farge, former og linjer. Bevegelse og motbevegelse skaper et rytmisk samspill mellom de visuelle elementene. Billedveven har både et visuelt forløp i det at den kan “leses” fra kant til kant samtidig med at helheten fastholdes. Billedfortellingen er forlatt til fordel for en rytme i rødt.5 “Vår tids rytme betyr både komposisjon og fargevalg”, sa Aurdal i et intervju i 1964.6 Og i tillegg kommer de spesielle tekstile kvalitetene som er knyttet til vevens overflate. Det var på denne tiden at Aurdal for alvor begynte å eksperimentere med ulike materialer. I Havets rytmer er lenker av metallperler vevd inn som blanke vanndråper. Dette øker materialopplevelsen, det gir assosiasjoner til naturen som utgangspunkt og det forsterker den dekorative effekten billedveven har som romutsmykking.

Abstrahert utblikk
I billedveven Panorama har Brit Fuglevaag (1939) gått enda lengre i abstraksjon av motivet, mens materialvalg og teknikk tilhører billedvevens lange tradisjon. Panorama ble innkjøpt i 1971 til kantinen i Kjemibygningen. Innkjøpet ble foretatt av det kunstneriske rådet, men på initiativ fra Kjemisk institutt. Billedveven utstråler en nøkternhet som lar konsentrasjonen være på det som foregår i flaten. Dempede nyanser av ulike farger spiller mot hverandre i små felt som i en mosaikk. Billedveven dominerer fondveggen, men er i fin dialog med rommets teglvegger.
Rundt 1970 var Fuglevaag mer kjent for sine eksperimenterende tekstilrelieffer tydelig påvirket av den tekstile frigjøringen som blant annet den polske kunstneren Magdalena Abakanowicz (1930) representerte.

Triptyque noir
I 1965 vant Abakanowicz gullmedalje på den internasjonale biennalen i Sao Paulo. Det ga henne internasjonalt ry, spesielt blant kunstnere. Og i 1967 hadde hun separatutstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo.7 Arkitekt Leif Olav Moen ønsket sterkt ett av hennes arbeider til universitetet. I søknaden til Norsk Kulturråd om midler til innkjøp, skriver han: “Den kunstneriske kvalitet i disse vevnader ligger på et meget høyt internasjonalt nivå, og det vil vel være hevet over tvil at de vil få en stor innflytelse, ikke bare på tekstilkunst og annen bildende kunst, men også på oppfattelse av kunst”. Og videre: “Kunst og kunstnerisk utsmykking som en integrerende del av dette miljø [universitetsmiljøet], vil ikke bare være av pedagogisk verdi. Det gir også et naturlig kompletterende uttrykk for vår samtids kultur, og bør være en selvfølgelig del av universitetet generelt”.8 Det var også arkitekten som bestemte plasseringen; trappehallen i Sophus Bugges hus der tekstilen fremdeles henger. Som en sort eruptiv form mellom vev og skulptur møter den alle som går opp trappen.
I kraft av formale grep, teknikk og materialvalg som hestehår, lin og sisal er denne ikke-forestillende tekstilen sterkt fantasieggende. Hannah Ryggen skapte sin unike billedfortelling i forlengelsen av en lang tradisjon. Abakanowicz åpnet med sin sorte form opp for en tekstil frigjøring. Begge arbeidene er blant de viktigste kunstverkene i UiOs kunstsamling.
I denne artikkelen har jeg konsentrert meg om tekstil utsmykking knyttet til Blindern-utbyggingen. I løpet av få år ble det gjort bevisste innkjøp med tanke på bestemte rom. I den senere tid er billedvev av Tove Pedersen og Marianne Magnus blitt del av universitetsmiljøet ut fra samme tankegang. Et selvstendig tekstilt uttrykk skal fortsette å ta del i studenters og ansattes hverdag.

1 De oppnevnte medlemmene var: Professor Per Palme, direktør Ragna Thiis Stang og direktør Sigurd Willoch.
2 Steen, Albert, Hannah Ryggen – en dikter i veven, Oslo 1986, s. 80 – 83.
3 Ibid. s. 80.
4 Haakestad, Jorunn, Ariadnes tråd. Tekstile utsmykninger i Norge i det 20. århundret, Kristiansand 1998, s. 98.
5 Dette tekstilarbeidet er blitt omtalt med flere titler, både “Rytmer i rom”, “Rytmiske bevegelser” og “Havets rytmer”.
6 Arbeiderbladet 10.4.1964.
7 Utstillingen ble senere vist i Bergen, Stavanger og Trondheim.
8 Brev av 2.10.1967. UiOs arkiv.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: