TVETYDIGHETER

Kari Dyrdal, Invisible Continuity II. 260 x 725 cm Foto: Kari Dyrdal

TVETYDIGHETER

I oktober viste Kari Dyrdal nye arbeider på Galleri Format, og nysgjerrigheten ble vekket av store vevde verk som åpnet for flere lesninger.

14. December 2012


Utstillingen Invisible Continuity omfattet tre monumentale verk, så store at man nesten ikke kom på god nok avstand til å skjelne hva de viste, og dermed fremsto de som abstraherte. Tilsynelatende abstrakte former ført i lyse blåtoner, svak grønn, ispedd skimrende sølvtråder brer seg utover de store overflatene i de vevde bildene. Alle tre verkene viser beslektede motiver, og ved nærmere blikk trer landskapsmotiver frem: vann- og strandmotiver. Uten at det er av noen spesiell betydning viser det seg at motivene er hentet fra en park i Paris. Det som derimot synes vesentlig, eller i alle fall av en viss betydning, er motivsjangeren.

Landskapet synes å være en uutømmelig kilde til inspirasjon og et universelt instrument for kunstnere, generasjon etter generasjon. Så også for Dyrdal, og det med hell. Men mer enn et 1800-talls romantisk forhold til landskapet, synes landskapet her å fungere som springbrett for en tvetydighet i arbeidene: som utgangspunkt for en utforskning av mediet, og av rent billedlige problemstillinger rundt abstraksjon og representasjon.

Dyrdals vevde bilder er estetiske og visuelt tiltalende, og som tilsynelatende abstrakte motiver veksler de mellom abstraksjonen og representasjonen. Samtidig er de resultater av en teknisk og mediespesifikk utforskning av mønsterdannelse og vevens muligheter. Ikke minst åpner de opp for ulike lesninger.

Jakten på mønsteret
Veving er mønsterdannelse, som på sett og vis handler om å finne mønstre. Nettopp her oppstår fascinasjonen i møte med Dyrdals verk: konfrontert med dem utfordres man på hva et mønster egentlig er. Det er mulig min oppfatning av mønster er gammeldags, men umiddelbart tenker jeg at mønster består av rapporter, et enkeltelement gjentatt et visst antall ganger slik at det dannes et mønster. Men det er ikke tilfelle her.

Derimot er det mer snakk om en tvetydig og forlokkende, men sporadisk mønsterdannelse, som skaper nysgjerrighet rundt hva det er vi ser. Hva slags motiv skaper de utallige trådene i blålige, grålige, til og med sølvfargede toner?

Så fort jeg ble klar over hvor motivene hadde sitt opphav, var fristelsen stor til å tenke om mønster på en annen, mer abstrakt måte. For med abstraherte fotografier av park og vann overført til vev er det ingen rapporter som gjentas og sammen danner et konvensjonelt mønster. Men legger man til grunn at mønster innebærer en form for gjentagelse, så oppstår mulighetene for en ny lesning av arbeidene. I for eksempel Invisible Continuity II er det tydelig, så fort man kommer på litt avstand, at verket viser bølger som slår innover en sandbanke. Bølger er en gjentagende handling. Kan man se på bølger som et mønster? Bølger har jo sammenheng med tidevannet, og tidevannet følger et visst mønster. I jakten på mønsteret er denne tanken henførende: mønsteret her er ikke selve det tekniske ved vevingen, men i det som verket fremstiller.

<p>Kari Dyrdal, Invisible Continuity I. 258 x313 cm. Foto: Kari Dyrdal</p>

Kari Dyrdal, Invisible Continuity I. 258 x313 cm. Foto: Kari Dyrdal

Mellom abstraksjon og representasjon
Utforskning av mønster er ikke det eneste spenningsmomentet i Dyrdals arbeider. Som digitale fotografier overført til tekstilarbeider fungerer vevnadene som representasjoner. Samtidig er de såpass forstørrede, med en abstrahering mot det nesten ugjenkjennelige som konsekvens, at de mer enn å “stave” eksplisitt ut hva det er man ser, heller spiller på betrakters assosiasjoner. Formene som de blå, grønne og sølvfargede trådene skaper minner umiskjennelig om bølger – uavhengig av hva som faktisk er avbildet.

Så er spørsmålet: hvor langt må abstraheringen gå før et bilde opphører å være representasjon og går over til å være en ugjenkjennelig abstraksjon sammenlignet med sin opprinnelige form? Det finnes neppe et entydig svar, og finnes det så får man det ikke her. Med det digitale forarbeidet og prosessen frem til ferdig verk har Dyrdal skapt et spenningsmoment hvor hennes arbeider befinner seg et sted mellom abstraksjon og representasjon. Slik skaper de nysgjerrighet, de åpner for ulike lesninger, og som betrakter innser man at en vevnad ikke bare er en vevnad. Tilbake står man som undrende tilskuer med vekslende konklusjoner om hva man ser og hvordan det hele er løst.

Utskriftsvennlig versjon av denne artikkelen

Legg inn din kommentar

Navn:
E-post:
Web:
Kommentar:

Husk meg?

Send meg en mail når noen svarer?

Spørsmål:

Hvilken dag kommer før søndag?

svar her: