Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?

Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?

Forfatter: Linda Nochlin

Utgiver: Pax Forlag A/S

2002 / 175 sider / Norsk /

Dette høres ut som en av de provokasjonene man får lyst til å fly rett i strupen på, men det er greit å vente litt med det siden spørsmålet stilles i form av et essay skrevet av en kvinnelig kunsthistoriker, av mange regnet som grunnleggeren av feministisk kunstteori. Forfatteren er Linda Nochlin, professor i moderne kunsthistorie ved New York Universitet.

Da essayet ble publisert i 1971 var hun alt en etablert akademiker med en sterk faglig posisjon nasjonalt og internasjonalt. Hun var derfor vanskelig å overse selv om det var tungt for mange å lese hennes skarpe angrep på myten om det mannelige geni. Det noe naive spørsmålet i tittelen får skarpe svar etter hvert som hun tar for seg påstander og myter som inntil da hadde stått uimotsagt i etablerte kunsthistoriske miljøer. Det er en kjensgjerning at det ikke finnes noen kvinnelig motstykke til Rembrandt, Michelangelo eller Picasso. Myten om det mannlige geni som en tidsuavhengig, mystisk naturkraft var allment akseptert. Store mannlige kunstnere beskrives fremdeles som enormt begavede mennesker. Kunsthistorien byr derimot ikke på begavede kvinnelige kunstnere som ble sent avsted til Roma, Paris eller Düsseldorf fordi deres geni ikke skulle gå tapt. Hvorfor ikke? Fordi kvinner mangler evnen til storhet. Det syntes i alle fall å være den rådende sannhet i 1971.

Dette svaret er det Nochlin plukker fra hverandre i sitt essay. Hun viser hvordan kunst skapes i en sosial situasjon og formidles av definerte sosiale institusjoner. Det var ikke tilfelle at store mannlige kunstnere dukket opp fra ingensteds. De fleste var sønner av kunstnere eller håndverkere. De fikk muligheten til å utvikle seg ved å bli tatt opp som lærlinger i et verksted, eller som studenter ved et akademi. De fikk undervisning som var adekvat i forhold til det rådende kunstsyn; slik som å studere aktmodell, noe som var utelukket for kvinner helt fram til 1900 tallet. De kvinnene som allikevel valgte å bli kunstere, hadde i tillegg til mangel på utdannelse, samfunnets latterliggjøring og mistenksomhet å slite med. Forståelig nok et vanskelig klima å utvikle genialitet i.

Nochlin peker på at det heller ikke kom noen store mannlige kunstnere fra adelskapet; en gruppe som i likhet med kvinner hadde spesifikke sosiale funksjoner å fylle og derfor ikke hadde mulighet til å oppnå samme kunstneriske nivå som menn fra borgerskapet. Altså bør kunstnerisk genialitet betraktes som en dynamisk aktivitet som utvikles hos et individ innenfor gunstige sosiale rammer, ikke som noen kjønnsbestemt naturegenskap.

Hun avviser også at det skal finnes et særegent kvinnelig og derfor misforstått formspråk. For, som hun sier, det er naivt å tro at kunst er det direkte uttrykk for individets følelsesmessige erfaring; det er kunst nesten aldri og aldri stor kunst. Å skape kunst krever et indre konsekvent formspråk, mer eller mindre avhengig av eller løsrevet fra gitte tidsbestemte konvensjoner, regler eller tegnsystemer. Dette står noe i opposisjon til feminister som Judy Chicago som i samme tidsrom hevdet at kunst er underlagt eksisterende estetiske hierarkier, definert av menn. Det kan virke som om Nochlin ville holde seg langt unna alt som lignet på såkalt livmorfeminisme, noe som snyter oss for å få en analyse av om det finnes særlige kvinnelige estetiske temaer og uttrykksmåter overhodet. Hun slår bare fast at det gjør det ikke.

Boka er gitt ut i Artes-serien og innholder i tillegg to andre essay av samme forfatter. Begge essayene har skarpe, feministiske analyser av kunst og samfunnsforhold, og er til å bli klok av. Det er 36 år siden boka kom ut og vi kan jo i tillegg til å lese den, fundere over hvor langt likestillingen på kunstarenaens område har kommet.